Join My Mailing List
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

MITT FØRSTE INNLEGG: HVEM ER JEG?

March 30, 2016

Nå nærmer jula seg, og jeg vet at det finnes mange tusen jenter og gutter der ute som har grudd seg i flere måneder til alle juletradisjonene, maten og ¨tapet¨ av kontroll det fører med seg å bo med andre i et par uker. Jeg vedder på at det er flere enn meg som har spart litt ekstra på kaloriene i desember, bare fordi de ¨skal ha litt å gå på¨ uten å legge på seg noe unødvendig når mammas hjemmelagde mat og alle julekakene som de egentlig uansett kommer til å unngå i størst mulig grad.

Er dette greit? Er det greit at frykten for å legge på seg, ikke få trent som en vil eller å miste kontrollen skal ødelegge for gleden med å reise hjem til de du egentlig er kjempeglad i og gleder deg til å se, fordi du bare ser de et par ganger i året?

Selv sitter jeg på gardermoen å ser på bilder fra det siste året. Minnene dukker opp, og jeg begynner å tenke på hva jeg egentlig har opplevd det siste året. Hva har jeg egentlig fått til?
Det er nå det slår meg; ikke en dritt. Jeg har kanskje noen gode minner, men ingen jeg virkelig kan se tilbake på å tenke at ¨her hadde jeg det virkelig bra¨. Alle de potensielle minnene det siste året og forsåvidt de siste 5årene har jeg stort sett ødelagt med å heller sitte å tenke på hva jeg har spist, hvor mye jeg kan tillate meg å spise resten av dagen og hva jeg skal trene påfølgende dag eller hva jeg skal lese av skolepensum. For det er jo da jeg er flink! Det er jo da jeg gjør som jeg skal og bør, eller hvertfall det tankene siser jeg skal og bør. Og det er liksom så mye enklere om de er fornøyde. Da blir vertfall det innvendige maset stille en liten stund, og jeg kan kanskje slappe av et par minutter uten å stresse over den neste tingen jeg skal gjøre eller planlegge hvordan jeg skal gjøre.

Det er nok. Jeg orker ikke lenger at kontrollen skal få ta fra meg gledene livet faktisk gir meg. Egenetlig er jeg jo sykt heldig! Tenk å få reise hjem til mamma og pappa, vite at jeg får ei trygg og god jul med alle jeg er glad i, kan spise ALT jeg vil om jeg bare ¨tørr¨

Hvorfor ikke bare nyte? Om jeg ikke klarer å nyte julematen kan jeg vel i det minste tillate meg å sette pris på alle fine menneskene rundt meg, uten å ødelegge det med alle disse destruktive tankene om at jeg ikke fortjener å ha det bra, at andre bare er snille å tar hennsyn for ¨stakkars¨ meg og bare prøver å være snille sån at jeg ikke skal bli lei meg eller måtte sitte alene i jula. At de må være glad i meg bare fordi jeg er datteren, barnebarnet, kusinen eller en tidligere venninne fra før jeg ble syk og kjedelig.

Hvorfor må disse tankene om at jeg MÅ dobbeltsjekke dagens kaloriregnskap og at jeg MÅ planlegge morgendagen for å forsikre meg om at jeg får trent det jeg skal og spist som jeg har tenkt komme i tide og utide og forstyrre de stundene jeg faktisk unner meg å gjøre noe annet enn å være pliktoppfyllende med å være sosial eller faktisk prøve å kose meg med familen. Er jeg ikke flink nok som det er til å prioritere trening, skole og ¨riktig¨ matinntak uten at det skal ødelegge for de ¨pauserommene¨ jeg prøver å gi meg selv også?

Det er så lett å si til andre at de må gi litt mer faen. At de må kose seg masse med alt de har lyst på i jula; ¨det er jo bare en gang i året¨. Drite i ¨julekiloene¨ som uansett forsvinner etter nytår. At det er bare bra å ta litt rolige og treningsfrie dager for å lade opp til det nye året og at kroppen bare har godt av litt hvile etter eksamensstresset før jul.
Hvorfor skal dette være annerledes for meg enn for andre? Hvorfor er det ikke like viktig for kroppen min med hvile og god mat innimellom? Hvorfor skal jeg legge på meg 10kg ekstra i jula når ingen andre gjør det?

Det høres så lett ut når jeg sier det sånn, så lett å være rasjonell og tenke logisk når jeg prøver å se det litt utenfra. Men det er ikke sånn i praksis, det VET jeg. Jeg føler faktisk at jeg kan si jeg virkelig har prøvd å gå inn for å prøve å endre ting de siste julene, men jeg merker rett å slett at det er en for stor oppgave for meg å klare alene. Og endelig har jeg turt å inrømme dette både for meg selv og andre.

Det er faktisk IKKE GREIT å ha det sånn, og det er greit å be om hjelp når tankene styrer deg på denne måten. Selvfølgelig er det mange andre som og har problemer som kanskje er værre en dine, men det er de problemene du ser og møter som er viktige for deg, og det er faktisk ikke egoistisk
Du vil sikkert og hjelpe andre som har det tøft, og som sliter med ¨større problemer¨, men vet du hva? For å klare det må du faktisk hjelpe deg selv først. Det nytter ikke å ta andres problemer innover seg om du sitter med et følelseskaos inne i deg selv. Du kan ikke klare å være empatisk og medfølende om dine egene følelser er så store at de tar all plassen i deg.
De gode nyhetene er derimot at det er folk som kan hjelpe. Det finnes folk som kan dette, som vet hva som skal til, og som faktisk VIL hjelpe deg. Det er kanskje jobben deres, men likevell tør jeg påstå de ikke valgte jobbene bare for pengene, men faktisk fordi de har et genuint ønske om å hjelpe gutter og jenter i en slik situasjon som ¨oss¨.

 

 

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now