Join My Mailing List
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

BAK FASADEN

September 23, 2016

24.april 2016

 

Jeg tror ikke at jeg er alene om å føle at man ikke er ¨syk nok¨ for å be noen om hjelp når en sliter. Det er så lett å tenke at ¨det er helt sikkert noen som har det værre¨, eller når det kommer til spiseforstyrrelser; ¨jeg er ikke tynn nok¨. Desverre er det også slik at mentale sykdommer ofte også er ¨usynlige¨ for de rundt, noe som og gjør de så utrolig mye lettere å skjule, eller på den andre siden å ikke føle at en blir trodd og tatt på alvor – fordi ingen kan se det. Vi mennesker har liksom et behov for å se ting for at vi skal tro på dem, det er så mye lettere å tro på det vi faktisk kan se med egne øynde og dermed ¨bevise¨. Sånn sett er fysisk sykdom mye, mye enklere. Her ser folk at du har det vondt når for eksempel beinet er i gips, de tror på deg, og det er lettere å forstå hvordan smertene påvirker personen det gjelder.

Det at psykisk sykdom er så usynlig for andre gjør det også så utrolig mye vanskeligere å få hjelp for det, eller å føle seg forstått. Men hvor syk skal en egentlig være før en får hjelp? Er det ikke nok at angsten, spiseforstyrrelsen, følelsen av mindreverd, følelsen av at ingenting har noen mening gjør at livet blir vanskelig å leve i før en tørr å ta det opp og få den støtten en trenger for å få det bedre? Må det eskalere til det ekstreme – enten via dødelig undervekt, selvskading, angstanfall eller selvmordstanker før en tar tak i ting og søker/får hjelp? Er det ikke da bedre å ta tak i ting FØR det blir vanskelig å snu, og dermed kommer både mye lettere og raskere ut av problemer enn om de virkelig får gro fast?

For meg har det å nå normalvekt det siste året både hatt positiv å negativ virkning. Positiv fordi kroppen min er sterkere enn noen gang, fordi jeg nå har mere energi til å takle problemene fordi kroppen faktisk får nok mat og ikke er i konstant sparemodus. MEN det å se normal ut har og gjort det mer utfordrene å være ærlig om hvordan jeg har det, og jeg har og bevist brukt det at jeg ser normal ut som et skalkeskjule fordi jeg har skammet meg så mye over å ikke være som andre, over å ikke klare å vinne over sykdommen. Det har vært en så lett måte å få andre til å tro på meg når jeg har sagt at jeg er på bedringens vei og jeg har dermed tenkt at jeg ikke trenger å skamme meg så mye over hvordan er, fordi andre hvertfall tror at jeg er mer eller mindre normal. Faktisk har dette vært en av de største motivasjonene mine for å nå normalvekt, og mest sannsynlg også det som har gjort at jeg har klart det. Men selv om jeg nådde normalvekten ble ikke ting noe lettere. Det gikk heller fra å handle om at kaloriregnskapet mello mat inn og treningsmengden skulle være minus, til at det MÅTTE gå i null hver eneste dag – slik at jeg holder vekta heller enn gå ned slik som tidligere.

Helt frem til jeg innså at jeg faktisk må møte de egentlige problemene om jeg noen gang skal bli frisk så jeg på dette ¨skalkeskjulet¨ som noe positivt. Nå gjør det derimot alt så mye, mye vanskeligere. Jeg føler ikke selv at jeg er ¨syk nok¨ til å kunne be om hjelp, og jeg føler og at det blir mye mer komplisert for andre å skjønne for andre at den stadige kampen inni meg, den evige kontrollen og de vonde følelsene er minst like sterke selv om jeg ser normal ut på utsiden. Jeg vet at de rundt meg  gjør alt de kan for å både hjelpe og å forstå, men det at jeg selv føler at jeg ikke er verdt å hjelpe, at jeg ikke fortjener hjelpen deres gjør det så utrolig mye vanskeligere å ta mot denne hjelpen…

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now