Join My Mailing List
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

Kjære kroppen min

September 23, 2016

5.juni 2016

 

Kjære kroppen min, hvorfor ropte du ikke litt høyere?

Hvorfor sa du ikke fra før det var umulig å snu? Hvorfor holdt du ut all den dritten jeg gjorde mot deg? Hvorfor nektet du ikke bare å løpe når jeg dro deg ut på nok en lang løpetur, eller nektet å fungere når jeg ikke gav deg den energien du trengte?

Eller sa du egentlig fra? Skrek du egentlig for fulle lunger mens jeg bare fortsatte å overkjøre deg? Du ga meg kanskje varsler i fleng med alle skadene, tunge tanken, hjertebanken og svimmelheten, det var bare jeg som nektet å høre fordi jeg var så bestemt på hva jeg skulle. Eller ikke jeg, men stemmen som befalte hva jeg skulle gjøre. 

Hvorfor stoppet jeg det ikke tidligere, mens jeg enda viste hvor dumt det egentlig var å holde på sånn? HVORFOR? Hva faen er det dom kan drive oss mennesker til å bedrive noe som kan regnes som tortur mot oss selv hver eneste dag? Gå å kjenne på smerter hver eneste dag, men likevel fortsette piningen?
 

For en stund tilbake spurte en venninne meg «er du ikke noen gang sint, eller tenker at det er urettferdig at det er du som har fått ungdomstiden ‘ødelagt’ en sånn sykdom, Frida?»

Min umiddelbare reaksjon var «selvfølgelig ikke- jeg har bare vært sint på meg selv fordi jeg ikke har mestret livet slik som dere andre. Jeg er jo den som egentlig har gjennomgått minst i vennegjengen, og den siste av oss som har en god ‘grunn’ til å tenke at livet er vanskelig«. Sinnet jeg føler mot meg selv for å ha la meg selv holde på sånn er så stort at det gjør meg kvalm. Det høres kanskje ironisk ut, men jeg hater meg selv for måten jeg har behandlet meg selv og de rundt meg på. Det fører til en uro inne i meg som gjør det vanskelig å sitte stille. Vanskelig å være alene med tid til å kjenne på disse følelsene.

Det hadde vært enkelt å prøve å legge skylden på andre. Finne ting jeg har opplevd som har ført til dette. Si at andre burde tatt tak  tidligere når de så hva som var i gang. Men hva skulle de gjort? Holdt meg fast da jeg løp ut døra for x antall flere mil i løpebanken?

Jeg vet mamma og pappa har gjort alt som står i sin makt for å hjelpe meg. Det samme gjelder vennene mine og resten av familien. De har alltid vært der og støttet meg, prøvd å utfordret meg på riktig møte eller holdt rundt meg å trøstet de gangene jeg har trengt det.

 

Det er så sinnsykt lett å være etterpåklok og se hvor dumt det hele er. Se at jeg aldri burde gjort de tingene jeg har gjort. Men det hjelper faktisk ikke å angre nå. Gjort er gjort, og det beste jeg kan gjøre er å se fremover, og å behandle kroppen slik den fortjener. Lære av de feilene jeg har gjort og forhåpentligvis kunne inspirere andre til å IKKE gjøre samme feil. Jeg vet hvor vanskelig det er å tro på andre som forteller deg sånt når man står mitt i sykdommssryret selv, men vær så snill å hør. Ikke kast bort 5år slik jeg har gjort. Det er ikke bare tull det de sier om at man kan bli beinskjør. Heller ikke det at du blir deprimert, at du skyver vennene dine fra deg,  at håret ditt faller av og du får rynkete hud og innsunkne øyne.

Det er så lett å bli sint på kroppen de dagene den ikke fungerer akkurat slik en vil, fordi jeg sliter med en del skader som følge av spiseforstyrrelsen. Begynne å tenke negativt om både en selv, kroppen og utseendet, de dagene beina er vonde, magen streiker osv. Men hva kan en forvente når en har behandlet kroppen slik jeg har gjort i mange år? Jeg burde jo være takknemlig for at jeg i det hele tatt fortsatt har et hjerte som slår, et hode som fungerer nogen lunde ok, to bein jeg kan gå på, og på gode dager også løpe på. Det er så alt for lett å glemme dette, og heller bare se seg blind på det som ikke fungerer. 

 

Jeg har lært masse av dette, og kan ikke si at jeg er direkte bitter eller angrer på årene jeg var syk. Det har gjort at jeg har blitt sterkere, mer voksen, mer reflektert og bevist over hvordan jeg ønsker å være. MEN om jeg kunne tatt en del av de valgene jeg har gjort igjen er jeg heller ikke i tvil om at jeg ville prøvd å tatt tak i ting tidligere og kjempet kampen da heller enn å la sykdommen ta alle disse årene fra livet mitt. Jeg ville ikke kjempet i mot kroppen, og brutt den ned slik jeg har gjort over mange år, men heller trent for å bli sterkere, spist mat for å ha energi og ha det bra, slik at jeg kunne fått de positive opplevelsene jeg føler jeg har mistet. 
Men som jeg sa; det er for sent å gjøre noe med nå. Jeg kan ikke reversere skadene eller følgene av sykdommen - men jeg kan være takknemlig for at kroppen fungerer så bra som den gjør, at helsen min stort sett er bra og at jeg ikke har mistet de jeg er aller mest glad i mens jeg var syk. Jeg har jo så uendelig mye å være takknemlig for!



 

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now