Join My Mailing List
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

BUNNPUNKTET

September 23, 2016

20. desember 2015

 

Jeg vet ikke om det er mulig å forklare, eller å forstå hvor slitsomt det er å gå rundt og føle at alle har noe imot deg. At alle ser feilene dine, at det er det eneste de legger merke til. At alt du ikke liker ved deg selv, det skinner igjennom, og forsterkes gjennom det du tror andre føler om deg. Det å gå rundt og spørre om det er noe galt hele tiden, eller føle at du ikke blir likt på grunn av et «stygt» blikk. Det å droppe ut av arrangementer, fordi det er 50/50 sjanse for at alle hater meg eller liker meg. Det å se seg i speilet og ikke føle at du kjenner personen som ser tilbake på deg. Alt som ser tilbake på deg er en blind sorg, og en fortvilelse over deg selv og verden. Hvorfor ikke bare leve? hvorfor ikke slutte å la andres mening og ikke minst maten styre hver eneste time av hver eneste dag?

Det er vanskelig å beskrive akkurat hvordan det føles å være helt nede. Man må nesten ha vært der selv for å virkelig forstå hva det betyr å nå «bunnen». Mange tror jeg mener den perioden jeg hadde den laveste vekten, var innlagt på BUP, og prøvde å ta livet mitt med å sulte meg til døde. Sannheten er at det er mye vanskeligere nå, når ingen ser at jeg sliter. Da fikk jeg jo all omsorg, bekreftelse og trøst jeg trengte, nå ser ingen at jeg sliter, og jeg må jobbe konstant med å holde masken med ¨det friske fjeset¨ for å vise at jeg er verdt noe.

Det at jeg på utsiden ser frisk ut, gjør det enda vanskeligere å spørre om hjelp.  Vanskeligere fordi jeg ikke føler meg syk nok til å ¨ville ha hjelp¨. Hjelp for hva? hjelp til å bli lykkelig? Jeg er jo ikke undervektig eller har andre fysiske sykdommer som gjør at jeg er ¨en fare for meg selv¨ Det er jo ikke rettferdig at jeg skal få hjelp til å bli lykkelig – alle andre ¨normale¨ klarer jo å skape sin egen lykke uten å ha noen de sitter å sutrer over livet til.

Men jeg er sliten. Sliten av å leve i en løgn for meg selv og alle andre om at alt går bra. Det gjør faktisk ikke det..
Sliten av at alt skal handle om kontrollt. Kontroll på kalori ut og kalori inn. kontroll på hvert minutt av dagen. Planlegge dagens måltider – hva, når, hvor mye, hvor mange gram protein. Planlegge dagens trening, hvor mye bruker jeg? husket å legge inn en ¨sikkerhetsmargin¨ slik at jeg kan spise alt jeg har planlagt?
Planlegge hvor mye ekstra jeg får gått til/fra buss, skole og trening. Planlegge hva jeg skal si når jeg møter den og den for at de skal føle seg bra og ikke minst like meg. Planlegge hvilken t-bane jeg må rekke for å komme på trening akkurat til gitt tidspunkt for å rekke alt. Hvilken buss jeg tar fra trening og hjem for å kunne spise det jeg har planlagt til planlagt tid.
Planlegge gode unnskyldninger til å si nei til arrangementer jeg vet kommer – fordi det er enklest sånn. Da får jeg vært alene med kontrollen min. Da slipper jeg jo å tenke på hvordan jeg skal få spist ¨riktig¨ den kvelden, eller at jeg må trene en ekstra time for å være sikker på at jeg ikke kommer over kalorigrensa om jeg er nødt til å ta en peanøtt med de andre.

Uansett kobler jeg jo bare ut når jeg snakker med andre eller i forelsening etc og  teller over at jeg har regnet riktig med dagens kalori-inntak og ikke risikerer å spise mer enn at jeg akkurat holder vekta og alle ser hvor frisk jeg er og at jeg er verdt noe, er flink nok.

Det er jo ikke det at jeg ikke vil kose meg med andre eller genuint lytte til det de sier, og virkelig bry meg om dem. For jeg vet jo at jeg bryr meg om dem, jeg vet jo at jeg virkelig er glad i dem og vil være der for dem, men jeg klarer bare ikke føle det lenger. Alt jeg føler er en tomhet, en meningsløshet og et ekstremt kontrollbehov.

Alt er så meningsløst. Hva er vel vitsen med å stå opp hvis det er for at jeg da må spise den lille frokosten for å klare å gjennomføre treninga slik at jeg kan unne meg lucnh etterpå i skoletimen der jeg egentlig bare sitter å hører mens tankene er helt andre steder, og at resten av skoledagen hele tiden går med på å være den personen alle vil jeg skal være resten av dagen for at de skal like meg og prestere slik alle forventer. Etter skolen venter som regel en ny trening før det er hjem å spise litt. Så må jeg lese, for å gjøre det bra på alle eksamener, for det er vel det alle forventer av meg? Jeg kan ikke skuffe dem mer nå.
Alt føles så meningsløst. Hva er liksom vitsen med alt dette?

Ikke bare er jeg mentalt sliten, kroppen min er også utslitt. Jeg får stadig høre at jeg ser SÅ sunn og frisk ut, mye bedre enn på lenge, men jeg vet det ikke er sant. Jeg har stadige vondter i muskler og sener på grunn av høy treningsmengde uansett om kroppen sier den trenger en pause. Det er jo det eneste som gjør at jeg er bra nok! Når jeg får vist for alle at jeg klarer å presse gjennom alle de planlagte treningsøktene, pluss litt til. Da får jeg jo all bekreftelsen av både meg selv og andre om at jeg har tidenes stå-på-vilje, kan det med trening osv.

Ikke for det, treningen gir meg også faktisk veldig mye, vertfall i de periodene kontrollbehovet ikke er like stort. Da koser jeg meg masse med å trene hver dag, og jeg vet at trening er noe jeg både brenner for og elsker, det er bare det at ingenting lenger blir gøy når alt handler om kontroll og å hele tiden jobbe for å være bra nok.

Kroppen er også sliten av at jeg til tider spiser ting jeg VET jeg kommer til å å bli dårlig i magen av, bare fordi at jeg skal få ¨tømt tarmen¨ slik at jeg kan veie meg etc dagen etter. Sliten av å ha konstant vond mage på grunn av all kunstig søtning jeg spiser fordi jeg VERTFALL IKKE kan spise sukker, for ikke å snakke om de ekstreme mengdene tyggis jeg spiser for å unngå småspising i stlrst mulig grad.

Jeg skjønner at dette kan forstås som at jeg sutrer, men jeg orker bare ikke lengre, uansett om andre måtte mene jeg er svak og tåler lite. 5år med helvette får være nok – jeg vil ta livet mitt tilbake.

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now