Join My Mailing List
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

DET ER FAKTISK BARE I MOTBAKKE DET GÅR OPPOVER

September 23, 2016

22.april 2016

 

Etter å ha innsett at jeg har gått inn i en ny depresjon de siste månedene har jeg tenkt mye. Hva er det egentlig som kommer først og sist av spiseforstyrrelsen og depresjonen?
Er jeg deprimert fordi spiseforstyrrelsen og den syke kontrollen over alt fra trening, skolearbeid, mat, sosialt liv og økonomi har ¨sugd livsgnisten ut av meg¨, og ingenting lengre er lystbetont eller meningsfullt fordi alt handler om å tilfredsstille de syke kravene jeg tenker at andre stiller til meg for at jeg skal være bra nok, men som jeg kanskje først og fremst stiller til meg selv for å føle meg verdt noe?
Eller har spiseforstyrrelsen vært en måte å  ¨takle¨ de deprimerte tankene på, og holde de på avstand – sånn at jeg ikke har merket depresjonen så lenge jeg har latt den styre på, og bare hatt fokus på å trene å spise ¨riktig¨ og etter faste og rigide mønstre og rutiner? Det er jo nå når jeg har prøvd å bryte disse mønstrene og utfordret meg selv med å kjenne etter hvordan det er å slippe kontrollen litt å heller enn å distrahere meg selv kjenne på hvordan jeg faktisk har det at jeg virkelig har kjent på hvor meningsløst alt er, og ønsket om å gi opp alt har blitt sterkere. Er spiseforstyrrlsen bare en måte å ikke tenke? å bare legge fokus over på annet og holde meg gående?

Etter å ha ¨tatt hull på boblen¨  om hvordan ting virkelig er både for meg selv og andre den siste uka er jeg helt overveldet over hvor mye godhet det finnes blandt menneskene rundt meg. Så mye forståelse, omtanke, omsorg og genuin godhet de rundt meg har vist gjør det så mye lettere å tenke at det er en mening i å fortsette. Jeg klarer selvfølgelig ikke å ta innover meg og tenke at jeg på noen måte fortjener all denne godheten fra andre, men det inspirerer meg til å tenke at kanskje jeg og kan bety noe for noen, være til hjelp for noen og gjøre en forskjell i noens liv, og da er det faktisk en mening med alt. Da er det en mening i å stå opp om morgenen, fordi en vet at en kan skape meningsfulle øyeblikk sammen med noen, som en kjenner at gir en god føelse i hele kroppen på en helt annen måte enn den kortvarige rusen det er å få en A på en eksamen, ha en god treningsøkt eller spise slik at en er i perfekt balanse mellom hva en har forbrent og inntatt den dagen. Da gjør det ingenting om du har dager der du ikke orker å løpe 20km eller lese x antall timer eller unner deg en sjokolade selv om det er onsdag, fordi du er den du er, og folk er like glad i deg uansett om du til og med hadde spist 20 sjokolader den dagen – fori fokus ligger på helt andre ting enn det du GJØR – det fokuseres på hvem du ER . Om du på den andre siden konstant skal bevise at du er verdt noe gjennom å gjøre det som er riktig til en hver tid, og være best på alle mulige områder blir plutselig alle dagene der du ikke klarer dette mer og mer meningsløse. Hva er du da de dagene du ikke presterer?

Jeg er jo på ingen måte glad i de rundt meg på grunn av ting de gjør eller presterer, men hvordan de er som mennesker. Det er så mye mer enn nok at de bare er seg selv, at de sier det DE mener, at de ler når DE syns at noe er morsomt (uansett hvor upassende det er) eller at de rett og slett tørr å være sårbar og vise at de er mennesker og at livet ikke alltid er like lett for dem heller. Det er jo nettopp fordi de tørr å være seg selv at jeg er så glad i dem. Nettopp fordi jeg vet om de små tingene som gjør at de ikke er som alle andre, og på grunn av dette også vet når de har det bra, eller hva jeg kan bidra med for at de skal ha det best mulig.

Kanskje er det og da mulig for meg også å være nok ved være ¨bare¨ meg dersom jeg klarer å bli den personen jeg vet jeg har i meg – den jenta som virkelig gjør sitt ytterste for at de hun bryr seg om skal ha det bra. Den jenta som skjelden ses uten et smil om munnen fordi hun liker livet hun lever. Den jenta som er engasjert i det hun driver med fordi det gir henne energi å ha prosjekter hun brenner for. Den jenta som ble observert av passerende biler løpende langs veien mens hun sang for full hals, bare fordi det føltes så fritt og herlig å ta en løpetur med musikk på ørene, uavhengig av hvor lang eller hard joggeturen var. Den jenta som griner tvert hun blir irritert heller enn å kjefte. Den jenta som prater til folk ber henne holde kjeft, på de områdene hun virkelig interesserer seg for. Den jenta klarer å gi faen i hva alle andre rundt tenker om henne når hun ler høyt over noe hun syns er morsomt selv om ingen andre syns det samme. Den jenta jeg var før alt begynte å handle om å bevise for alle hvor flink jeg var på alle målbare områder. Den jenta som heller står en halvtime på motsatt side av veien og venter, enn å gå over veien dersom det er en katt der – selv om jeg egentlig skal over. Den jenta som hadde gjerne brukte det som unnskyldning til å slippe å sitte å høre på taler i selskapet ved å heller gå å leke med de små søskenbarnene – og det helt uten dårlig samvittighet. Den jenta som ikke kan og gå i skjørt og stadig har litt «uheldige sittestillinger», men går i skjørt uansett fordi hun liker det. Den jenta som kan sitte å grine av oslo gospelkor sine julesanger midt på sommeren, bare fordi de er så fine. Den jenta som heller gir en ekstra og kanskje «upassende» klem enn en klem for lite. Den jenta som virkelig ikke kan verken å danse eller turne, men koser seg glugg i hjel med å turne rundt på gresset, uansett om mange ser henne, rett og slett fordi hun ikke bryr seg om hva de tenker. Den jenta som elsker når fremmede snakker til henne på gata eller bussen, ikke hun som unngår alles blikk til en hver pris fordi hun er redd for å bli vurdert opp og ned og dermed mislikt fordi hun ikke er bra nok. Ikke hun som bare ler på liksom av ting, fordi hun ikke klarer å kjenne noe særlig glede over noe. Ikke hun  som løper to mil med mål om å få en pause i å tenke på hvor håpløst alt er eller fordi hun føler at hun må for å kunne unne seg å spise middag den dagen eller ha ost på skiva. Ikke hun som sitter alene lørdagskveld fordi hun føler at hver gang hun snakker med noen har de minst en mer grunn til å mislike henne. Ikke hun som dropper å være igjen 10min etter skoletimen og prate med de andre fordi hun skal skynde seg på trening eller hjem å lese slik at hun får vært mest mulig effektiv og «flink» den dagen.

Egentlig vil jeg bare være hun jenta som fantes før alt ble så innmari vanskelig.

Jeg savner så inderlig følelsen av å dele andres gleder og sorger – fordi det er noe som meningsfullt for meg. Det å være nær andre til en hver tid, ha folk rundt meg, gi mange klemmer hver eneste dag. Gi et lurt smil til hverandre når det kommer opp noe i samtalen vi vet begge syns er morsomt, men vi ikke kan le høyt av forran de andre. Ligge sammen i sofaen uten at en nødvendigvis trenger å si noe. Å vite at om en av oss sender en melding om at en trenger en prat slippes alt annet og vi møtes så fort som mulig for å gå en tur å bare prate. Vite at du har mange rundt deg du bare kan stikke innom en dag fordi du får lyst – uten å ha avtalt mange dager i forveien at dere skal finne på noe. Vite at en ikke trenger å ha planlagt hva en skal gjøre når en møtes, fordi en vet at en får det gøy sammen uansett. Kjenne de rundt meg så godt at jeg vet hva som skal til for at de har det  bra, ikke fordi jeg må gjøre det for at de skal like meg, men fordi det er meningsfullt for meg at de har det bra.
Nå er angsten for at andre skal mislike meg så stor at jeg heller velge å holde en viss avstand, fordi da får jeg aldri virkelig bekreftet om de liker meg som person eller om de liker meg for de tingene jeg gjør og presterer. Det er mye lettere å ikke vite om de på skolen vil være sammen med meg fordi jeg deler notatene mine med dem eller om det er fordi de faktisk liker meg. Angsten for å få høre at det ikke er meg som person de liker gjør at det blir så mye lettere å holde litt avstand, og bare la de se den flinke siden av meg – ikke den sårbare, egentlige meg som absolutt har mange ting de kan misslike.
Dessuten føles alt bare som en grå tåke akkurat nå. Ting er liksom verken bra eller dårlig uansett. Alt er liksom bare likegyldig om du skjønner? ingenting utgjør en forskjell på en måte  alt bare går i en  Uansett om jeg vet triste ting burde gå inn på meg gjør de ikke det – vertfall ikke på samme måte som før. Om det er ting jeg tidligere ville kjent en intens gledesfølelse over og som jeg vet jeg enda liker innerst inne klarer jeg ikke lenger glede meg over det.

 

Det føles helt forjævlig å være en balast for andre, og å sette seg i en situasjon der en bare må ta imot det en får av støtte og omsorg for å prøve å snu ting. MEN det er så uendelig mye bedre enn å bare gi opp alt! Kanskje er det jeg som trenger andre nå, men når jeg en dag blir frisk skal jeg faen meg være den beste støttespilleren de kunne fått tilbake! Vi er alle bare mennesker, noen ganger må man være svak for å kunne lære av det, og deretter bli en enda bedre person enn man var i utgangspunktet!

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now