Join My Mailing List
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

DET ER LOV Å VÆRE OPPGITT, MEN IKKE LOV Å GI OPP

September 23, 2016

20.april 2016

 

Jeg må nok inrømme at jeg er lengre nede enn jeg egentlig har trodd til nå. Ting føltes en stund etter nyttår litt finere etter at jeg bestemte meg for å ta tak i ting, søke hjelp og prøve å bli bedre, men nå føles alt så utrolig tungt igjen. Missforstå meg rett: jeg vet jeg har tatt små skritt i riktig retning når det kommer til å tørre å prøve nye ting med maten, utfordre noen av de tankene som har styrt meg etc, men jeg sliter med å finne en mening med alt dette. Jeg klarer verken helt å finne gode grunner til å fortsette å kjempe for jeg føler for å være ærlig at det ikke er noen mening med livet rett og slett. Samtidig finner jeg og utallige gode grunner til å ikke fortsette å leve med spiseforstyrrelsen.

Det høres sikkert ut som om jeg bare ønsker medføelse og trøst, og at jeg bare sitter her å synes synd på meg selv – noe jeg forsåvidt også lett innrømmer at jeg gjør. Men jeg har det på ingen måte bra nå, og jeg vil ikke verken ringe eller møte noen å plage de med de dumme problemene mine – så jeg må bare få tømt ut litt frustrasjon her.

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Alt bare føles så tomt, ensomt og håpløst fortiden. Det har nok egentlig vært sånn hele tiden, men det er først nå når jeg har bestemt meg for å slutte å lyve både for meg selv og andre om hva som faktisk er reealiteten at jeg først har tillatt meg å kjenne på hvordan jeg har det.
Det å hele tiden holde seg gående med (alt for mye) trening, alltid ha noe å fokusere på (lese studier), jobb osv og later som om man er på riktig spor har tydeligvis fått meg til å tro at jeg faktisk har det greit. Men nå når jeg virkelig har gått inn for å slutte med lyvingen, slutte med .. har jeg tenkt masse på hvordan jeg egentlig vil at livet skal være, men jeg skjønner enkelt og greit ikke hva det er som har holdt meg – eller holder meg gående.

Jeg føler ikke at jeg er noe annet enn en balast i andres liv slik som det er nå – og jeg trenger å føle at jeg utgjør en forskjell for noen, men hva skal liksom svake meg kunne bidra med? Jeg klarer helt enkelt ikke å se noen mening i ting lengre. Jeg vet ikke hvorfor jeg presser meg selv til å lese utallige timer hver dag for å få gode karakterer – jeg føler ikke at jeg kommer til å kunne gjøre en god jobb når jeg er ferdig uansett. Jeg vet ikke hvorfor jeg presser meg til å trene 2-3 timer daglig for å deretter lyve for alle andre å si at jeg ikke trener så mye. Jeg vet ikke hvorfor jeg hver eneste dag er livredd for å spise for mye og derfor hele tiden kontrolltreller kaloriintaket. Jeg vet ikke hvorfor jeg engang orker å prøve å snakke med andre når det eneste jeg føler at jeg oppnår med det er at de liker meg ENDA dårligere.

BARE SLAPP AV: Det er jo selvfølgelig ikke et alternativ å gjøre slutt på alt. Jeg vet jo at ting kommer til å bli bedre og ordne seg etterhvert, men akkurat nå må jeg inrømme at det er en fristende tanke å bare bli kvitt alle disse vonde tankene og føelsene en gang for alle.  Men jeg kjenner at det er noe som holder meg igjen – jeg vet bare ikke hva. Men jeg VET at jeg skal klare å finne det ut til slutt, og jeg VET at jeg skal klare å bli frisk – for det er bare om jeg er fri denne jævelen av en sykdom at jeg faktisk kan klare å nyte det jeg SKAL KLARE å finne som meningsfullt i livet igjen.

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now