Join My Mailing List
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

EKK´E Å VÆRE MISSLYKKA SELV OM EN ER ANNERLEDES VETTU

September 23, 2016

27.august 2016 - Oslo, høsten 2014.

 

¨Tårene triller nedover kinnet, og maten jeg såvidt har fått i meg ligger som en stor, tung klump i magen. Jeg reiser meg, og går haltende bort til kjøleskapet for nok et glass pepsi max. Hofta er vondere enn noen gang etter dagens kilometer i løpeskoene, men jeg kjenner vertfall en viss ro med at du har gjennomført den nøye kalkulerte treningen, slik at dagens matinntak kan rettferdiggjøres. Jeg har klart å holde meg unna facebook hele kvelden helt til nå, klart å holde maska forran de andre i kollektivet, men nå, når de har dratt ut for å møte venner måtte jeg bare sjekke.
Selv om jeg ikke vil inrømme det for andre gjør det så jævlig vondt og gang på gang få det slengt i trynet hvor annerledes jeg er. Alle andre ler sammen, klemmer, snakker om glad de er i hverandre, mens jeg, jeg bare sitter her helt alene. Uten verdi for noen. Ingen vet om jeg er her eller ikke.  Hadde det ikke bare vært bedre om alle bare slapp å ha meg her? Det er jo det jeg inners inne vil – bare forsvinne sakte men sikkert.

Jeg prøver kanskje lure meg selv og andre til at det er dette jeg vil, og på en måte er det jo sant. Jeg vil jo at trening og sunn mat skal være en del av livet mitt, bare ikke sånn som dette. Jeg vil jo bare at det skal være en del av livet, ikke at livet bare skal handle om dette. Jeg vil jo være med venner, vil jo finne på morsomme ting med andre, men jeg klarer bare ikke tvinge meg selv til å synes at det å gå ut å drikke meg full i helgene er noe gøy, slik alle det virker som alle andre gjør. Jeg har jo prøvd i så mange år. Vært med på festene, drukket meg drita, klistra på maska og ledd med de andre. Inni meg har jeg likevell følt at det jeg driver med ikke er meg. At jeg er falsk som later som, mislykka fordi jeg ikke klarer å ha det gøy som de rundt meg og mindre verdt enn alle andre fordi jeg skiller meg ut på denne måten.
Det er liksom så enten eller. Enten må jeg være med på alt av fester og sammenkomster for å kunne være en del av gjengen. Ellers blir det å være alene. Bare meg, kosekveldene mine og treningen. Selvfølgelig gidder ingen å spørre meg tilslutt når jeg alltid sier nei til å bli med ut. Det skjønner jeg jo.

Kanskje jeg bare skulle foreslå for de andre jentene at vi kanskje kunne se en film og lage taco en kveld heller enn å måtte dra ut? Nei, det blir for dumt. Jeg vil ikke ødelegge kvelden deres med at de føler de må sitte å være kjedelige her med meg, heller enn å gå ut å ha det gøy slik de liker. Det er nok bare meg som liker roen og kosen her inne. Jeg bare skjønner ikke hvorfor, HVORFOR ble deg meg som ble annerledes enn alle andre?

Jeg orker bare ikke være alene om dette lenger. Orker ikke at ingen skjønner hvordan jeg har det. Orker ikke å føle at alt var bedre uten meg lenger. Orker ikke å vite hvordan jeg burde leve slik som alle andre, men å bare ikke få det til, fordi det tydeligvis er noe feil med meg. Hvorfor kan ikke jeg også bare syns det er gøy å feste slik som de andre? Hvorfor må jeg være den som bare går rundt å skammer seg, både over hvordan jeg er og hvordan jeg ser ut de få gangene jeg blir med de andre ut, heller enn å slippe meg løs og ha det gøy?
Jeg vil jo være glad, leve livet og bare kjenne at jeg har det bra!

Jeg begynner å tvile på om det var så lurt å flytte hit. Bort fra familien, bort fra de trygge, gode og snille venninnene mine som aldri slutter å prøve å inkludere meg, som alltid spørr om jeg vil bli med selv om de vet jeg sier at jeg ikke liker å gå ut. De snille gode vennene som har villet hatt jentekvelder med meg, og til og med virket som har kost seg når vi heller har drukket pepsi heller enn vin.
Jeg trodde liksom ting skulle bli annerledes her i Oslo. At jeg ville finne flere som meg, flere som likte å være i aktivitet på dagen, og å kose seg og slappe av på kvelden. Sannheten er en annen. Her er jeg bare enda mer annerledes, enda mer mislykka.

Jeg skulle så gjerne bare kunne luftet tankene litt. Sagt til noen hvordan ting er. Men jeg vil ikke plage de mer heller, det har jeg gjort nok. De hjemme har fått kjørt seg nok de to årene jeg har være syk hjemme. De tror jo alt er bra nå, at jeg er frisk og har det bra. At jeg har funnet tilbake livsgleden og trives med nye venner og studier her i Oslo. Jeg kan ikke skuffe dem nok en gang. Kan ikke plage de mer med at depresjonen er værre enn noen gang før. At jeg stadig ønsker å forsvinne helt. At jeg vet de har det bedre uten meg.
Nei, jeg får bare prøve å legge meg og håpe at morgendagen går fort..¨

Over ser dere et utdrag fra en tekst jeg skrev ikke så lenge etter at jeg flyttet til Oslo for noen år tilbake. Jeg trodde lenge at jeg var alene om å føle det slik som dette, og ved å sperre de vonde følelsene og tankene inni meg ble ting bare enda værre.

Skammen og ensomheten går hånd i hånd, og når en først begynner å skjule hvordan en har det, og å skamme seg over problemene blir en også så utrolig ensom etterhvert. Det er så lett å tenke at det bare er du som har det sånn, eller tenker sånn. Men vi gjør det ikke akkurat noe bedre for hverandre ved å bare late som vi er slik som ¨mengden¨, gjør vi vel? Ved å holde kjeft om hva vi egentlig liker og heller bare gjøre som alle andre fordi vi tror det er riktig. Ved å holde kjeft om at du føler deg annerledes, eller misslykka som ikke blir like glad som alle andre over å gjøre slike ting.

Jeg har vertfall etter at jeg begynte å være åpen om ting erfart at jeg ikke er alene. Tvert i mot! Så mange har åpnet seg for meg og fortalt at de går å føler på de samme følelsene. Føler at de er annerledes, at de ikke passer inn. Det er ikke alle som liker å allid ha masse liv og røre rundt seg, eller å drikke alkohol, eller å danse i en folkemengde for den saks skyld.

Da jeg startet på Norges Idrettshøgskole etter å ha bodd i Oslo et år kom jeg også inn i et litt annet miljø. Jeg fikk venner som akkurat som meg; ikke nødvendigvis ville feste og drikke hver helg, men heller satte pris på en god middag, en rolig kveld og bare kos forran tv´en eller med et spill. Her aksepterte også folk at det er lov å være med ut bare i starten av kvelden, få med seg morroa og være en del av gjengen uten at en må drikke eller være ute til langt på natt. Tankene om at det var BARE jeg som var annerledes og mislyka som ikke var slik som alle andre i ungdomsårene har sakte men sikkert blitt byttet ut med at jeg har funnet ut hvem jeg faktisk ønsker å være. Hvilke valg jeg vil ta, og som gjør at jeg føler at jeg lever i tråd med de verdiene som er viktige for meg.
Jeg skal ikke nekte for at jeg også kan ha det veldig morsomt om jeg drikker et par glass vin på vorspiel og følger de andre ut på byen, men jeg vet også at tvert vi er inne på utestedene, der musikken er høy, folk roper, hoier og danser og jeg mister de jeg dro med – da blir jeg utilpass og
får egentlig bare lyst til å dra hjem. Før ville jeg ¨presset¨ meg til å være med en stund, for så å dra hjem, men nå har jeg endelig funnet tryggheten i meg selv til å heller bare si at jeg faktisk ikke har LYST til å bli med videre ut, når folk drar på byen.

Noe av det modigste jeg ser de som svarer at ¨nei, jeg drikker ikke, fordi jeg ikke trives med det, eller kan ha det like gøy uten¨ når de blir spurt om hvorfor de ikke drikker hvis de er med på festligheter. At de er så trygge på seg selv, valgene de tar og du ser at de ikke kunne brydd seg mindre om hva andre måtte mene om dem.

Men hva skal til for at flere kommer hit? Når skal vi begynne å godta oss selv for den vi er, heller enn å alltid skulle passe inn i andres forventninger og faktisk ha det bra med oss selv heller enn å tenke at det er noe galt med oss om vi ikke er som flertallet?

Jeg orker bare ikke være vitne til at enda fler ødelegger ungdomsårene sine slik jeg har gjort, med å føle seg lite verdt fordi de ikke er som alle andre..

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now