Join My Mailing List
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

FORTJENE Å HA DET BRA VS. DEN DÅRLIGE SAMVITTIGHETEN

September 23, 2016

10.august 2016

 

Hvorfor har det blitt sånn at vi må fortjene å være lykkelige? Fortjene å kose oss med maten vi spiser? Fortjene å slappe av? Fortjene annerkjennelse og oppmerksomhet fra andre? Fortjene at foreldre roser oss og viser at de er glad i oss? Gjøre oss fortjent til øyeblikk vi kjenner at vi har det bra?
Hvorfor går vi rundt å kjenner på en konstant dårlig samvittighet om vi ikke har fortjent å kose oss, men gjør det likevel? Hvem faen kan avgjøre om vi fortjener å ha det bra eller ikke?

Veldig ofte forbindes det å fortjene noe med en ytre annerkjennelse eller bekreftelse. En har vært flink, dermed fortjener en noe. Vi lærer jo gjennom hele oppveksten at det er det alle ser, som annerkjennes og roses mest. Hvor ofte roses ikke målscorer på fotballaget som egentlig bare er på riktig sted til riktig tid, heller enn backen som gjør en formidabel innsats hele kampen? Eller rosen bråkmakeren som klarer å holde kjeft i timen får, mens hun stille, flinke jenta i hjørnet aldri får noe feedback fra læreren?

Hvis en som liten alltid opplever å få mye bekreftelse av omgivelsene rundt blir en til en viss grad avhengig av denne ytre bekreftelsen også i mer voksen alder. En blir vant til å bedømme om det en gjør er bra eller ikke basert på om andre legger merke til det og bekrefter at en har vært flink, og en lærer seg ikke å kjenne etter andre følelser som for eksempel det at en blir glad av å gjøre det en gjør, at det er spennende å gjøre dette, hva en egentlig foretrekker selv eller hva som gir mening for den enkelte.

Men hva om å være flink ikke er det samme for alle sammen? Hva om vi egentlig er flinke når vi gjør det vi selv vil, og heller bryter med det andre betegner som å være flink?
Hva om vi er flink når vi kjenner etter hva vi liker, at vi har det bra og tør å stole på at vi fortjener å ha det bra, heller enn å måtte høre fra andre at vi fortjener dette? Hva om vi kunne stolt på at vår verdi ikke påvirkes av om vi scorer mål på fotballbanen, er flinke på skolen, er flinke til å se fin ut, eller er flink til å være positiv og blid.
Jeg liker så godt eksemplet jeg nevte med hun stille jenta og bråkmakeren i skoletimen. Det viser akkurat hvor missvisende ros kan være på det å være flink. Jenta, som på ingen måte får ros her er jo egentlig den flinke av de to! Nettopp derfor er det så viktig å IKKE være avhengig av denne ytre bekreftelsen, men å heller kunne kjenne selv hva som er riktig å gjøre. Verden er ikke rettferdig. Mange får ros og annerkjennelse selv om de ikke fortjener det. Andre blir aldri sett for det de gjør. Vi roser for de tingene vi ser, og selv om de fleste av oss mener at indre ting som å være snill, omsorgsfull eller tålmodig er viktige egenskaper er det mye skjeldnere at vi komplimenterer andre for dette.
Om du da alltid skulle trenge at andre mener at det vi gjør er bra nok, at vi er bra nok og fortjener å ha det bra ville vi gått i grus. Vi ville ikke fått den nødvendige bekreftelsen til en hver tid, og vi ville begynt å tvile på egen verdi som menneske.

 Om en skulle tatt ugangspunkt i det å være ¨flink¨ hadde jeg på alle måter fortjent å ha det bra her. Jeg var alltid ¨flink¨ og trente masse, jeg var alltid ¨flink¨ å leste utallige timer skole og jeg var alltid ¨flink¨ til å bare spise sunt (og alt for lite vel og merke). Likevell kunne jeg ikke slappe av. Ingen bekreftet hver eneste dag at jeg var flink, og fordi jeg allerede tvilte på egen verdi, og i tillegg sluttet å stole på den ytre bekreftelsen fra andre klarte jeg aldri å unne meg selv å slappe av, å kose meg, eller å ha det bra.

 Her og nå er jeg deriomot ikke like flink. Jeg har ikke vært ¨flink¨ å hatt sommerjobb denne sommeren. Jeg har ikke vært ¨flink¨ å spare penger til jeg skal begynne å studere, jeg har ikke vært ¨flink¨ å droppa å spise is i sommer, jeg har ikke vært like ¨flink¨ til å trene utallige timer. MEN jeg har vært flink til å være lykkelig. Jeg har vært flink til å drite i at andre må mene at jeg skal fortjene å ha det bra. Jeg har vært flink til å kjenne på hva jeg vil, og stolt på at det er det riktige for meg. Og vet du hva? Jeg har aldri hatt det bedre heller.

Jeg syns på ingen måte det er rart en utvikler sykdommer som spiseforstyrrelser som nettopp fokuserer på å skape en ytre bekreftelse heller enn å håndere indre problemer når en vokser opp med en slik mentalitet. Selvfølgelig er det mye lettere å søke etter ytre bekreftelse om man er usikker på egen verdi, eller når en ikke engang har lært å vudere egen verdi eller livskvalitet basert på andre kriterier enn om en har vært flink til noe eller ikke.

Heldigvis får ikke alle spiseforstyrrelser som følge av usikkerheten på egen verdi og ønsket om å tilfredstille andres forventninger for å være flink eller det å være verdt noe i andres øyne, men jeg tror nok de aller fleste kan kjenne seg igjen i den dårlige samvittigheten av å ikke fortjene noe, eller ikke være verdt like mye fordi en ikke har vært ¨flink¨.
Hva om vi ikke egentlig trenger å gå å kjenne på denne dårlige samvittigheten eller utilstrekkeligheten? Hva om vi kan lære oss å kjenne en mer indre form for belønning når vi vet vi gjør ting vi selv vil være flinke på? Kjenne selv at det er mening i det vi gjør, at du har det gøy, og ikke at andre bekrefter at du er flink. 
Hva om vi kan kose oss, slappe av og nyte livet uten å ha måtte jobbe hardt for det i forkant fordi at andre skal mene du har fortjent det?
Jeg vet det er mulig. Du må bare tørre å kjenne på følelsene, slutte å stenge de inne bak murer og slutte å navigere egen verdi eller lykke ut fra hva andre skulle mene. Tørre å kjenne etter selv om det du gjør er riktig for nettopp deg, og tørre å drite i å sammenlikne deg med hva andre gjør eller presterer. Det er jo nettopp da du er flink!

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now