Join My Mailing List
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

HADEBRA OSLO! (FOR DENNE GANG)

September 23, 2016

26.juni 2016

 

Det er med overraskende tungt hjerte jeg nå flytter fra Oslo og opp til Trondheim for å fortsette videre studier på NTNU. Jeg skal ikke å lyve å si at disse årene i Oslo har vært verken de beste i mitt liv eller at ting har vært bare bare fryd og gammen. Jeg har grått mine modigste tårer her, vært nære ved å gi helt opp opp til flere ganger, men jeg har og biltt kjent med utrolig mange inspirerende personer underveis, opplevd hvor gode mennesker kan være og hvor mye kjærlighet vi har rundt oss. Ikke minst funnet noen av mine aller beste venner her, og sitter igjen med så utrolig mange fine minner fra de 3 årene jeg har bodd her.

Årene her i Oslo har også lært meg utrolig mye. Mye rent kunskapsmessig når det kommer til utdanning og trener-jobb. Mye om andre og hvordan en finner måter for å tilpasse seg de fleste relasjoner, men aller, aller mest har jeg lært om meg selv. Jeg har lært hvilken person jeg ønsker å være, og hvilken person jeg IKKE lenger ønsker å definere meg som. Jeg har funnet ut at jeg har utrolig mye å være takknemmelig for, bare jeg åpner øynene og ser etter heller enn å grave meg ned og finne alle feil rundt meg, og kanskje aller mest på meg selv.

Spiseforstyrrelsen har i stor grad styrt de to første årene mine her, noe som har gjort at jeg levde i en slags boble, der det eneste som var viktig var mat, skole og trening. Mye for å stenge ute vonde følelser og ¨holde meg i gang¨ slik at det vertfall på utsiden skulle se ut som om jeg mestret livet slik som alle andre. Å flytte til Oslo ble for meg på mange måter en flukt fra alle som brydde seg om meg, nettopp fordi jeg da har kunnet holde fast i det rutinepregede og sykdommspregede mønstret spiseforstyrrelsen har fortalt meg at er det smarteste. Da hadde jeg jo i det minste kontroll over noe, når jeg verken tenkte at jeg var verdt noe, at jeg fikk til noe, eller at livet gav noen særlig mening. Da var jeg jo vertfall ikke til bry for noen, siden alle de jeg egentlig var så glad i var hjemme og hadde det mye bedre uten meg der oppe.

 

 

En utrolig svak og skjør Frida som kom til Oslo for 3år siden vs. en styrket, mer bevist og ikke minst GLADERE Frida som nå forlater hovedstaden til fordel for bartebyen.

Heldigvis tok jeg til fornuften til slutt, og det siste året har vært preget av å sakte men sikkert jobbe seg ut av det rutine/sykdommspregede mønstret jeg levde i.
Jeg har virkelig gått ut av komfortsonen og fått utfordret meg til de grader, men dette har igjen også ofte ført til at jeg kjenner en mestringsfølelse jeg aldri har kjent tidligere. Jeg har sakte men sikkert bygget opp en tro på at jeg kan klare det jeg vil, men det krever at jeg setter tankene i livet og faktisk tørr å prøve.
Jeg har også blitt mye mer bevist på HVA jeg skal orke å bruke energi på å mestre, for vet du hva? Man kan faktisk ikke være best til absolutt alt. Man kan ikke ha A i alle fag, jobbe flere dager i uka, ha mange gode venner, trene og prestere på høyt nivå, spise 100% bra mat hele tiden eller alltid være glad.
Jeg har funnet ut hvilke verdier som er viktige for meg, og velger i større grad å jobbe med å mestre de tingene som er i tråd med disse verdiene, mens andre ting jeg ser på som mindre viktige heller blir prioritert ned. Jeg kan med hånden på hjertet si at dette er det som har utgjort den største forskjellen for at jeg har det så sinnsykt mye bedre enn før. Det å tidligere ha vært en helt annen person enn den jeg ønsker å være har ført til en konstant indre uro inne i meg. Jeg har aldri blitt fornøyd med noe jeg har gjort, fordi jeg har hørt for mye på ¨spiseforstyrrelses-stemmen¨ som mener at jeg aldri er bra nok, og som nekter meg å gjøre de tingene jeg egentlig har lyst til, som å slappe av og kose meg med venner. Eller som får meg til å jobbe mot verdiene mine ved å blandt annet trekke meg unna de menneskene som betyr mye for meg, heller enn å kunne være nær dem, føle tilhørighet og få lov til å vise omsorg for dem.

Jeg er på mange måter litt lei meg for at det skulle ta 2 år av ¨Oslo-tiden¨ min før jeg innså hvor fint livet kunne være bare jeg slapp opp kontrollen sykdommen har hatt over meg, men jeg er i det minste glad for alt jeg har lært av dette, og ikke minst at jeg har fått noen fine måneder som avslutning på tiden min her der jeg virkelig har klart å nyte de fine minnene jeg har fått med de folkene jeg har blitt så glad i her.
Som overskriften indikerer – det er ikke farvel til Oslo for alltid. Jeg har store planer om å komme tilbake hit som en sterkere Frida. En Frida som kan NYTE alt Oslo har å by på og som skal få realisert de drømmene her som foreløpig er satt litt på ¨pause¨. Men akkurat nå gleder jeg meg til å komme tilbake til trivelige Trøndelag. Til å ikke la sykdommen bestemme mer over meg. Til å ta mine egene valg, og være den personen jeg ønsker å være, og å klare å gi litt faen i hva jeg tror at alle forventer av meg. Til å være nær familie og venner heller enn å gjemme meg i rutinene og bak det pliktoppfyllende smilet jeg levde alt for lenge bak her.

Langt innlegg og mange tanker, men kort oppsummert: Oslo, du har lært meg så mye. Du har ført så mange fine mennesker inn i livet mitt, og jeg føler endelig jeg kan si at jeg begynner å finne meg selv etter årene her nede. Jeg annbefaler ALLE (syk eller ikke) å bli mer bevist på hva som er det viktigste for dem, hvilke verdier en ønsker å stå for og jobbe mot. Det utgjør en så utrolig stor forskjell i livskvaliteten om en lever i tråd med disse verdiene, klarer å være den personen en selv ønsker og føler at en invisterer energien riktig ved å prioritere å mestre de tingene en selv syns er viktige. Som en klok mann en gang sa til meg: ¨en må velge sine kamper¨

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now