Join My Mailing List
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

HVA ER ET NORMALT FORHOLD TIL MAT OG KROPP?

September 23, 2016

17.mai 2016

 

Hva vil det egentlig si å leve eller å føle seg i live? Hva kan en egentlig forvente av livet?

Jeg begynner å lure på om grunnen til at jeg er deprimert rett og slett ligger i at jeg har forventet for mye av både livet og meg selv. Jeg har sett for meg at alt skal være så mye bedre enn det blir, jeg skal hele tiden bli så mye bedre enn jeg er – noe som har ført til at jeg ender opp med å bli skuffet over det meste. Jeg finner ikke den lykkefølelsen jeg hele tiden ser for meg, og om jeg finner den så kan jeg ikke tillate meg selv og nyte den – fordi jeg ikke fortjener det. Fordi jeg må bli bedre først.

De siste årene har jeg i stor grad levd på forskudd. Jeg tar meg hele tiden i å tenke ¨bare jeg blir ferdig med eksamen – da skal jeg begynne å gjøre mye gøy¨ eller ¨jeg skal bare være superflink med trening, mat og lesing nå resten av ukedagene – så skal jeg slappe av og ha det gøy når helga kommer¨. Jeg har på mange måter tenkt at det å være lykkelig er noe jeg må gjøre meg fortjent til ved å jobbe ekstra hardt i forkant før jeg kan nyte noe. MEN når jeg først kommer dit at jeg har lovt meg selv å nyte livet litt, blir det alltid til at jeg tenker at jeg ikke fortjener å være lykkelig heeelt enda. Først må jeg bare bli litt bedre på noe, eller gjøre noe litt bedre, SÅ er det min tur å leve livet.

Men hva i alle dager er vitsen med å gå å vente på å leve? Jeg er av den oppfattning at vi bare lever en gang. Hvorfor skal jeg da hele tiden utsette det å nyte det livet har å by på og heller grave meg ned i det jeg ¨bare må gjøre ferdig først¨?

Det at jeg hele tiden har tenkt at livet skal bli så mye bedre når jeg bare….. heller enn å faktisk nyte det jeg HAR der og da er kanskje det som har gjort at lykkefølelsen i stor grad har uteblitt de siste årene. Selvfølgelig har det å være ¨fanget¨ i spiseforstyrrelsens rutiner også bidratt mye til dette, men jeg tror at jeg kan komme langt i å finne mere mening i livet ved å endre den tankegangen jeg har hatt.

De siste dagene har jeg tenkt mye og tatt en vanskelig avgjørelse, men endelig, ENDELIG har jeg bestemt meg. Og for første gang på 5år føles det ut som om jeg tar er riktig valg for MEG. Ikke fordi spiseforstyrrelsen sier jeg må, ikke fordi andre forventer det, men fordi det føles ut som om det er dette som skal til for at jeg faktisk skal begynne å se gledene i livet igjen, at jeg endelig vinner over sykdommen – en gang for alle. Det har vært en vanskelig avgjørelse fordi jeg har måttet innse mine ¨begrensninger¨, innrømt for meg selv hvor mye spiseforstyrrelsen har styrt meg til nå, utfordret frykten med å slippe folk inn, slippe kontrollen og forlate mine trygge og faste rutiner, og ikke minst utfordret de tankene jeg tidligere har vært så bestemt på at er riktige. De tankene jeg til nå har tenkt at vil gjøre at jeg blir lykkelig en dag, bare jeg kommer meg dit. Jeg har vært så bestemt på at det å få en topp utdanning, ha en plettfri fasade for andre med det å være jenta som klarer det meste, får bra karakterer,  er sprek, er engasjert og relativt flink i jobben er det som skal til for å en dag oppnå lykken, bare jeg blir ferdige med studiene først, bare jeg har fått noen gode venner, bare jeg finner en kjæreste, bare jeg blir litt sprekere, litt flinkere.. Da må det jo tilslutt komme til et punkt der alle liker meg og ser opp til meg? Da må jeg jo klare å kjenne på lykken en gang for alle?

Jeg innser nå at jeg rett og slett har tatt feil hele tiden, og mer eller mindre kastet bort 5år av livet mitt på å tenke at dette er det eneste riktige. Men sånn er det da faktisk ikke. Jeg blir jo bare ulykkelig av å hele tiden jobbe så hardt for det jeg tror at skal gjøre meg lykkelig. Muligens fordi jeg har overbevist meg om at det er dette som skal til for at jeg både skal kunne godta meg selv og å kunne bli godtatt av alle andre. Jeg har nektet meg selv å se det fine jeg faktisk har i livet fordi jeg hele tiden skal ha noe bedre, eller at jeg må være bedre for å fortjene det jeg har.

Det er på tide og senke forventningene rett og slett. Både til meg selv, og til livet. Jeg har endelig innsett at de tingene jeg alt for lenge har fokusert på ikke er de som virkelig betyr noe. Det betyr faktisk ingenting om jeg har en topp jobb, er topptrent er superflink til alt – hvis jeg ikke føler at JEG er bra nok uansett, hvis jeg skal fortsette å måle verdien min i det jeg gjør, det jeg presterer. Da vil jeg heller ha en vanlig jobb, være en ¨vanlig¨ mosjonist, vise at jeg gjør feil, vise at jeg har dårlige sider om det er det som skal til for at jeg føler at folk er glad i MEG. Da er det faktisk ikke et nederlag å nå skifte litt retning innenfor studiene, å kutte ned på treningnen, å ikke bare gjøre det som fornuftig hele tiden, alt dette vil jo bare gi meg rom for å faktisk LEVE heller enn å bare prestere til en hver tid.

Det er på tide å fokusere på det som virkelig betyr noe for meg heller enn å konstant jobbe mot meg selv. Det er jo ikke rart jeg ikke finner mening med livet når det som egentlig betyr noe for meg er omsorg og nærhet til du rundt meg, mens jeg bare jobber med å holde alle på avstand fordi jeg er redd for at de skal se den ekte meg under fasaden jeg har skapt meg. Det er på tide å kjenne på livet som er her og nå, og ikke hele tiden vente til at livet skal bli bedre i morgen. Det er på tide å se de små tingene som og gjør livet fine, heller enn å vente på alt det store å spennnende som skal skje i fremtiden. Det er rett og slett på tide å la seg selv få nyte livet heller enn å tenke at en ikke fortjener å ha det bra. Nå er det faktisk sånn at jeg har vært så heldig å få et liv med så mange muligheter, så mange fine ting jeg bare har glemt helt bort – nå er det virkelig på tide å slutte å kaste bort mer av livet, selv om det helt sikkert er mange som hadde fortjent alt dette fine mer enn meg. Dagen eller muligheten kommer faktisk ikke tilbake verken for meg eller andre selv om jeg ikke lar meg selv nyte den.

Jeg sier på ingen måte at det kommer til å bli enkelt å bli frisk. Jeg har fortsatt mange kamper å kjempe, og det kommer til å bli tøft. Men etter å ha turt å vise at jeg er sårbar, turt å vise at jeg trenger støtte har jeg endelig funnet troen på at ting skal ordne seg igjen. Jeg er så utrolig heldig som har verdens beste venner og familie som røsker tak i meg og får meg til å innse hva jeg holder på med. Som minner meg på hvem jeg faktisk er, og hva som egentlig betyr noe for meg. Jeg tror aldri jeg kan få fortalt dem hvor taknemlig jeg er for å ha dem i livet mitt, men fremover skal jeg vertfall la de slippe inn, vise den omsorgen de viser meg, vise at det finnes en mening med ting om man bare har noen å dele alt det fine med!

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now