Join My Mailing List
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

HVA HAR DU Å TAPE?

September 23, 2016

20.desember 2015

 

Jeg vet hvordan det føles å få servert en kostholdsplan som sier at du skla gå opp x antall kilo når man starter med behandling.
Jeg vet at det føles håpløst å skulle håndtere tanken om at kroppen kommer til å forandre seg mye og at en kommer til å både se og føles annereldes ut. Der du tidligere har kjent og sett ribbein kommer det mest sannsynlig ut til å være vanlig myk hud. Der du tidligere har kunnet se tvers mellom lårene kan det plutselig hende at du kjenner at lårene gnisser mot hverandre når du går.
Jeg vet hvor skremmende tanken om at ¨hva om jeg ikke klarer å stoppe å gå opp når jeg har gått op det jeg må¨ føles ut. Hvor frustrerende det føles å la andre bestemme over ting du tidligere har hatt stålkontroll over, og hvor vanskelig det er å inrømme alle de mat/treningsvanene og rutinene du har satt deg fast i, men tidligere prøvd å sjule for alle andre.

Men det er når frykten for disse kiloene eller tapet av kontroll kommer at en må spørre seg; hva har jeg å tape? Er det det verste som kan skje at du ikke lenger kan telle ribbeinene når du ser deg i speilet eller ikke lenger måtte spise lunch akkurat 4 timer etter du spiste siste smule av frokosten?

Fordelene med en spiseforstyrrelse:
1. sparer masse penger på å kunne kjøpe klær i barneavdelingen
2. god ånde fordi du hele tiden tygger tyggis for å unngå småspising, ikke minst sterke tenner på sikt
3. alltid noe å tenke på siden du hele tiden planlegger neste trening eller måltid, så du slipper hvertfall å kjede deg!
4. praktisk å ha et ekstra lag dun på kroppen som isolerer

Er ikke dette ting du er villig til å gi slipp på?

Selv om det er lett å si at ¨du må sette ting i perspektiv¨ og se ironisk på hva du egentlig taper i forhold til hva du kan vinne på å bli frisk, vet jeg at det er vanskelig. Ofte er sykdommen en så stor del av en at en kanskje ikke vet helt hvem en er uten sykdommen, og det er klar det føles skummelt å skulle gi slipp på en så stor del av ¨seg selv¨.


for 10-12kg siden. En overkjørt kropp men smilet er selvfølgelig klistret på!

Jeg skjønner det er vanskelig, men jeg håper dere kan tro meg når jeg sier at det faktisk blir lettere å takle de tunge tankene med noen ekstra kg på kroppen. Hjernen trenger det ekstra fettet for at prosessene i hjernen skal fungere normalt, og det er jo ikke akkurat en ulempe at man sakte men sikkert klarer å konsentrere seg igjen på jobb/studier. Det er vel heller ikke helt feil å ikke lengre ha rumpe som en gammel dame, å slippe å krysse beina når en skal ¨knipe igjen¨ når en må på do eller å slippe å gå å fryse konstant.

Selv om det har vært utrolig vanskelig å takle vektoppgangen og ¨tilpasse seg¨ og godta den nye kroppen ser jeg selv at det er flere fordeler enn ulemper med det, og jeg er faktisk utrolig glad for at jeg har klart å holde vekten så å si der den burde selv om de syke tankene har vedvart. Jeg VET at ting hadde vært utolig mye vanskeligere med 10kg mindre på kroppen, og jeg håper at dere også tørr å gi vektoppgangen en sjanse for å kjenne på fordelene, og ikke bare frykten for kiloene.

Som sagt; hva har du å tape? Er det noe en som spiseforstyrret er ekspert på så er det å GÅ NED i vekt. Så om det blir helt feil med denne vektoppgangen er det faktisk ikke værre enn å gå ned igjen, det vet du at du klarer.
Det er helt sikkert feil å tenke sånn, men jeg vet vertfall at denne tanken har roet ned meg de dagene jeg har vært mest misfornøyd med de ¨nye¨ kiloene. For jeg kan love deg at det ikke har vært rent få av de dagene jeg har stått å grått over kroppen min i speilet og hatet meg selv for å ha la meg gå opp så mye. MEN jeg kan og love at det på lang sikt er så verdt det, bare gi det en sjanse!

 

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now