Join My Mailing List
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

HVEM DU VELGER Å SAMMENLIKNE DEG MED AVGJØR I STOR GRAD HVOR FORNØYD DU ER MED LIVET

September 23, 2016

21.juli 2016

 

Er du bevist på hvem du sammenlikner deg med? Velger du idealer som er realistiske for deg og din livsstilssituasjon, eller sammenlikner du deg med de du uansett aldri vil klare å ¨ta igjen¨? De som har helt andre forutsetninger enn deg til å klare oppgaven? Enten det er tid, erfaring eller andre «fordeler».

Tenk så stor forskjell det vil ha på din egen vurdering av deg selv om du tilater deg selv å ha mer realistiske sammenlinkningsgrunnlag, som gjør at du opplever å innfri, og å føle mestring, dermed bekrefte deg selv og din verdi –  heller enn å stadig føle at du alltid er for dårlig ved å oppleve at alle andre er bedre?

Studier viser at de som over tid føler at de ikke strekker til både er mindre tilfredsstilt i livet generelt, utvikler en lavere selvfølelse og dermed har lettere for å søke ut etter ytre bekreftelse, via materialistiske ting eller kropp/utseendet. Ikke minst har lettere for å utvikle psykiske lidelser som angst, depresjon og spiseforstyrrelser senere i livet? (Harter & Maybery, 1984, Higgins, 2011, Giddens, 1996)

 

Da jeg var syk sammenliknet jeg meg med toppidrettsutøvere når det kom til treningsopplegg (eks. timer pr. uke), fitnessutøvere når det kom til kropp og hvor definerte musklene burde være, A-studentene når det kom til skoleprestasjoner, de fremste og mest annerkjente trenere når det kom til jobb og gjerne de som presterte på internasjonalt nivå når det kom til prestasjoner på trening.
Når jeg ser dette utenfra nå ser jeg jo at det på ingen måte er holdbart. For det første har jeg ikke det samme utgangspunktet når det kommer til treningsgrunnlag som eliteutøvere, jeg har ikke erfaringen eller utdanningen topptrenere har, jeg har ingen nytte av å være like ¨ripped¨ som en fitnessutøver og med all den tiden og energien en all treningen tok hadde jeg heller ikke overskudd eller konsentrasjon til å prestere på topp på skolen til en hver tid.

Ei sliten og deprimert jente som aldri ble bra nok fordi jeg stadig sammenliknet meg med helt uoppnåelige idealer på alle områder i livet.
vs. 
en jente som er mer lykkelig enn noen gang, fordi jeg ENDELIG er fornøyd med hvem jeg er, og hva jeg får til fordi jeg har justert kravene etter mine egne forutsetninger heller enn andres. 


 

Det har vært en jævlig lang bearbeidelsesprosess med det å innse min kapasitet – at jeg bare har en ¨total¨ eller en 100% der alle deler i livet ditt skal inkluderes, og at denne totalen ikke har plass til å være best på alle områder. Jeg mener på ingen måte at verken toppidrettsutøvere eller A-studenter er dårlige forbilder, men at for MEG er det mer i tråd med mine verdier og dermed mer meningsfult og prioritere litt annerledes enn det de gjør.

 

Tenk på det som en kake med flere kakestyker. Alle stykkene representerer deler av din hverdag, eks. skole, venner, trening, jobb, familie. Som jeg nevnte i starten kommer du absolutt ingen vei om du tror du skal prestere på topp på alle mulige områder, så her har du to valg:
1. velge å være litt god på mange områder i livet
– det er en fantastisk god egenskap å kunne balansere det å være ganske god på mange ting og å klare å disponere energien på riktig måte og å innse at 80% er mer enn godt nok dersom en er god på mange ting
2. velge de områdene du vil invistere mest tid og energi på å bli god på, og akseptere at du ikke kommer til å gjøre det like bra på andre områder.
– gi 100% på det du brenner for, vær litt egoistisk og prioriter det du vil. Vær stolt av at du faktisk er jævlig god på dette, men aksepter også at du da ikke er like god på andre områder.
– Her tror jeg toppidrettsutøvere eller de som gjør det bra innenfor jobbbransjen er sinnsykt gode. De ser at de må prioritere knallhardt, og legge vekk en del andre områder for å nå toppen på de områdene de virkelig satser på. Jeg merker at for MEG er ikke dette riktig, men beundrer på alle måter de som klarer dette!


 

Jeg har mange ganger fått hørt ¨velg dine kamper¨, men det er først nå jeg skjønner meningen av det. Heller enn å bare gjøre alt halvveis har jeg blitt mye mer bevist på HVA jeg ønsker å være god på. Har jeg egentlig lyst til å ha sixpack og hvorfor? Er det verdt det å bli deprimert og aldri finne på noe sosialt for at du skal klare å holde en diett som gjør at du ikke kan spise lik mat eller sammen med andre bare for å oppnå en ¨ripped¨ kropp? Betyr det så mye for meg å kunne løpe 10km på ned mot 30min at jeg er villig til å møte vennene mine bare et par ganger i halvåret?

 

Øverst ser dere min tidligere ¨fordeling¨ og nederst er den litt mer realistiske versjonen som faktisk er til å leve med, og som i mye større grad bidrar til at jeg har det bar og er fornøyd med det jeg får til!

Når jeg etterhvert har funnet ut hva det er jeg ønsker å prioritere og var det ganske tydelig at jeg måtte finne meg noen mer realistiske forbilder. 
Det å sammenlikne seg med noen som er på et mye høyere nivå vil KUN føre til at du føler deg dritt og heller bruker energien du kunne brukt på å jobbe med det du faktisk ønsker å prioritere til å erge deg over at du ikke presterer på topp på andre områder, noe som ikke en gang var målet ditt i utgangspunktet!

Heller enn å tenke at jeg bør trene like mye som Karoline Grøvdal eller Therese Johaug og gå rundt å føle at jeg konstant skuffer meg selv når jeg vel og merke gjennomfører treningsmengden, men sliter meg helt ut, ikke presterer bra, har vondt og skyver bort familie og venner, sammenlikner jeg meg heller med ¨vanlige¨ studenter, og er mer fornøyd enn noen gang med å klare å kombinere både det å ha til til venner, få reletivt gode karakterer og å trene såpass mye som jeg gjør (fordi jeg LIKER å trene og ikke ¨MŨ trene x antall timer for å være ¨bra nok¨).
Heller enn å leve i troen på at jeg så sunn og frisk ut med struttende blodårer på både armer og bein, definerte muskler og sixpack satte jeg bilder av meg selv opp mot bilder av hva jeg tenker at er sterke, sunne og friske jenter som faktisk har litt former, og innså at jeg rett og slett så syk ut i forhold til dem. Jeg ønsket jo at folk skulle tenke ¨hun der så sterk og sunn ut¨ og ikke ¨stakkar henne. Hun ser virkelig ikke frisk ut¨.
Jeg vil at måten jeg ser ut på skal gjenspeile at jeg har et liv utenfor treningen, at jeg smiler fordi jeg har det bra og at jeg har en utstråling som gjør at en ønsker å bli kjent med meg. INGEN av disse tingene får jeg med en avmagret, overbelastet og sliten kropp.
Heller enn å tenke at jeg bør få A på alle eksamner og være så fokusert at jeg ikke har tid til å møte de jeg studerer med, eller energi til å snakke med de jeg omgås med kan jeg heller få et par B´er og faktisk danne meg et nettverk med andre i ¨bransjen¨ samtidig som jeg studerer, og ikke minst ha det gøy nå i studietiden.


 

Det høres kanskje dumt ut, men siden det har funket for meg syns jeg faktisk det er et tips verdt å dele med dere.
1. skriv ned hvilke områder i livet ditt som er de viktigste for deg, og tenk gjennom hva du bruker mye tid på nå.
– Er det noe du kan kutte ned på uten at det føles som et offer? Er det noe du kunne tenkt deg å prioritere mer?
– Her er det så viktig at du går ut fra hva DU faktisk VIL bruke tiden på, og ikke hvordan du tenker det er lurt at du prioriterer for å fylle andres forventninger best mulig.

2. Ta frem et ark, tegn en stor runding der du deler den inn i deler (kakestykker) tilsvarende tiden/energien du vil bruke på de ulike områdene 
– Ikke bare fokuser mest på hvilke områder du bestemmer deg for å legge ned mer tid på, men tenk nøye gjennom om det er realistisk å kutte ned på de andre områdene.
– Hva kan hindre deg for å klare det og hvordan skal du håndtere det? Her er et typisk eksempel ¨presset¨ du legger på deg selv ut fra hva du føler andre forventer at du burde gjøre.
– For mange, og for store mål fører bare til at du ikke føler at du lykkes 100% med noe men at de ulike målene blir hindringer for hverandre

3. Tenk gjennom hvem som er realistiske forbilder for deg når det kommer til hvor mye tid du legger ned på det området. Gjerne ta utgangspunkt i deg selv, og tenk på at du vil forbedre enkelte områder ut fra hvor du står nå, heller enn å tenke at du skal være like ¨flink¨ som noen andre. 
– NEI, du kan ikke forvente å se ut som eller prestere som en eliteutøver hvis du legger trener halvparten så mye, MEN du er nok minst dobbelt så god til å både ta vare på vennene dine, og å være en flink student!

Resultatene du får står som regel i tråd med innsatsen du legger ned på området. Heller enn å aldri bli fonøyd med det du oppnår, fordi du stadig sammenlikner deg med de som er bedre, kan jeg love deg at du bli er par hakk lykkeligere om du heller tar utgangspunkt i hva du har kapasitet til å prestere, og heller setter deg mål i tråd med dette. Det er en klisjé å si det, men det er og mye sant i det: sikt mot å bli den beste versjonen av deg selv, og vær fornøyd med det.
¨Ikke la tanken om det som kunne vært overskygge gleden av det som faktisk er¨

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now