Join My Mailing List
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

HVOR GÅR EGENTLIG GRENSA MELLOM SYK OG FRISK?

September 23, 2016

22.august 2016

 

Jeg har mange ganger tenkt på når jeg egentlig kan friskmelde meg fra spsieforstyrrelsen. Hva er egentlig et normalt forhold til mat og kropp i dagens samfunn? Og hva skal til for at andre betrakter meg som frisk?

Ja, jeg trener fortsatt mye, spiser sunt 90% av tiden, men jeg klarer fint å ta en treningsfri dag, eller å spise både usunne ting, eller mye mer enn jeg vet kroppen min trenger uten å være redd for å gå opp i vekt, eller å slite med dårlig samvittighet i etterkant. Ja, jeg velger bort enkelte matvarer hvis jeg lager maten selv, men det er ikke lenger matvarer jeg unngår eller ikke klarer å smake litt av hvis jeg får det servert (minus mat jeg ALDRI har likt da, selv ikke som barn). Tidligere ville dette gitt meg angst, og ført til dårlig samvittighet og tvangstrening i flere dager i etterkant – selv om jeg bare hadde tatt en liten bit. Ut fra hva jeg opplever hos mine venninner og bekjente er nettopp en slik tankegang rundt mat og trening svært vanlig i dagens samfunn. Mange som betraktes som ¨friske¨, og som også får stemplene sunne forbilder etc gjør det jo på akkurat samme måte!
Hvorfor ses det da på som værre dersom jeg takker nei til godterier fordi jeg ikke HAR LYST PÅ, enn hvis en ¨frisk¨ jente gjør det samme?
Skal jeg konstant måtte bevise at jeg er frisk ved å ta de usunne valgene, eller å droppe treningen jeg egentlig er så glad i?

Verken det å spise sunt eller å være i aktivitet er skadelig for noen, heller tvert i mot. Det er når vekten blir for lav, treningstimene for mange og matinntaket så fokusert på det sunne at en ikke klarer å få i seg nok næring, eller at en føler seg som en dårlig person dersom en skulle spise noe merket ¨usunt¨ at det blir skadelig for kroppen å holde på sånn.

Nettopp disse tankene rundt hva andre forventer av en dersom en er frisk tror jeg at på mange måter setter en stopper for mange for å tørre å prøve å bli frisk. Du tenker at andre forventer at du må ta de usunne valgene, nærmest slutte og trene og rett og slett bli en HELT annen person enn det du er nå. Selvfølgelig er det da lett å tenke at det enkleste er å forbli i sykdommen!
Jeg leste her om dagen en kommentar fra en jente som tidligere hadde slitt med sykdommen der hun skrev ¨jeg trodde at det å bli frisk var å være like syk, men feit i tillegg¨. Akkurat denne syns jeg bekreftet de tankene mange har om at det som avgjør om en er frisk/syk fra en spiseforstyrrelse KUN handler om det en kan se på utsiden. Enten om det er hvordan en trener/spiser, eller om hvordan en ser ut, om en under-, over- eller normalvektig.

Jeg mener her at det er tanken bak HVORFOR en tar de valgene en tar i forhold til mat og trening, i tillegg til hvordan en tenker om seg selv som person som avgjør om en en frisk eller syk. Selv om jeg hadde normalvekt tiden etter jeg var innlagt på BUP for 5år siden gjorde ikke at jeg hadde en frisk tankegang rundt mat og kropp. Jeg hadde ikke fått bearbeidet de egentlige problemene, funnet ut verken hvem jeg egentlig var og sist men ikke minst fått troen på at jeg (uavhengig av prestasjoner eller hvor flink jeg var) var bra nok. Jeg trente kanskje mindre da og spiste mer godterier, men jeg koste meg på ingen måte med mat og trening slik jeg gjør nå. Treningen jeg gjorde da var ikke bygget på treningsglede, men for å rettferdiggjøre for meg selv det godteriet jeg tvang i meg fordi alle rundt forventet det, og ikke fordi jeg selv hadde lyst på det.
Nå koser jeg meg derimot med sjokolade eller potetgull de dagene jeg spiser det, men jeg koser meg og med mat hvis jeg heller har lyst på det. Treningen gjør jeg fordi jeg syns det er gøy, og grunnen til at jeg trener så mye som jeg gjør er rett å slett at det gir meg så mye glede, energi og mestring at jeg gjerne kunne tenkt meg å være høy på treningsendorfiner til en hver tid. Jeg har funnet treningsformer jeg KUN trener fordi jeg digger følelsen av å kjenne at kroppen fungerer optimalt og at jeg faktisk bygger opp kroppen heller enn å bryte den ned. Dette krever selvfølgelig at jeg er flink til å få i meg nok mat i tillegg – men det er noe jeg gjør gladlig siden jeg endelig har begynt å kose meg med maten igjen.  Jeg bruker ikke lenger hvor mye jeg kan kontrollere maten, treningen eller vekten min på et mål på hvor fornøyd jeg kan være med meg selv, hvor mye verdt jeg er eller om jeg fortjener å ha det bra.
Det skal også sies at jeg HAR LYST til å gå opp et par kg til og få litt mer former på kroppen. Jeg jobber med det hver dag, men det er noe andre ikke ser, og dermed ikke tar med i betraktningen når de mener jeg er et dårlig forbilde fordi jeg fortsatt er tynn.

Mange vil helt sikkert tenke at jeg fortsatt har mye av sykdommen i meg når jeg sier at jeg egentlig ønsker å leve ganske likt med det jeg gjør nå. Et liv der trening og sunt kosthold (men nok mat) er en del av hverdagen, men at det likevell finnes rom for kos en gang i blandt.
Jeg vet at jeg tar valg både når det kommer til mat og trening nå som både er bra for helsen min på lang sikt, som styrker kroppen min både innvendig og utvendig. Valg jeg trives med og som gjør at min livskvalitet øker, og ikke minst gjør at jeg har det bra med meg selv, noe som videre fører til at jeg behandler alle andre rundt meg bedre, og har mye mer overskudd til å vise empati, omsorg og å hjelpe andre med det jeg får til. Det at jeg har det så bra fysisk, gjør rett og slett at jeg har det bedre også psykisk. Og nettopp derfor er det viktig å påpeke at en også må klare å komme seg opp på en normal vekt (og holde denne) i tillegg til å få hodet med på prosessen om en skal kunne bli frisk fra en spiseforstyrrelse. Kroppen trenger rett å slett fysisk overskudd for å kunne klare å ha det bra psykisk, og for å ha overskudd til å leve som den personen du innerst inne ønsker å være.

Kommentaren jeg nevnte over om at ¨jeg trodde at det å bli frisk var å være like syk, men feit i tillegg¨ er nok noe mange opplever i startfasen av tilfriskningsprosessen, meg inkludert. Jeg skal ikke si at det er lett å se at kroppen ser normal ut, mens en fortsatt sliter med de syke tankene i hodet. Det at andre også forventer at en da er ¨frisk¨ gjør det heller ikke akkurat noe bedre, MEN prøv å hold ut. Jeg kan love at hodet kommer etter dersom du er flik å fortsetter å jobbe med de virkelige problemene rundt selvbildet og tankene du har om deg selv når vekten er på plass, og du faktisk har overskudd rent fysisk til å ta tak i disse problemene.

Jeg vet ikke helt hva poenget mitt med dette innlegget er, men jeg må ærlig innrømme jeg er litt lei av å bli misstrodd, bli sett på som et dårlig forbilde fordi jeg fortsatt trener mye og velger å leve sunt. At folk tenker at jeg trener fordi det fortsatt handler om tvang, eller at jeg fortsatt er syk. At folk  tror de vet hva spiseforstyrrelser handler om – nemlig det ytre, å være tynn eller veltrent.
Jeg ønsker ikke å kritisere noen for å tro dette, for jeg vet at denne sykdommen er helt irrasjonell og ulogisk for de som ikke har opplevd den selv, jeg syns bare det er så leit at disse forutinntatthetene folk har kanskje kan virke som et hinder både for at folk skal tørre å ta skrittet mot å bli frisk eller at de som faktisk har klart å få en frisk tankegang og et godt forhold til mat og trening igjen hele tiden skal måtte forsvare de typisk ¨sunne valgene¨ de tar, mens ¨vanlige¨ mennesker bare opplever å få ros dersom de tar de samme valgene.

 

 Andre tenker kanskje at forskjellen på disse to bildene er tigh-gapet som er forsvunnet eller lårene som har doblet omkrets. Sannheten er at det ligger så utrolig mye mer bak. Tankegangen er en helt annen, selvfølelsen kan heller ikke sammenliknes. 
Jeg vet at spiseforstyrrelser er en helt uforståelig sykdom for de som selv ikke opplever den, men prøv å forstå at det ligger så mye mer bak enn det øyet ser. To personer kan se like store eller små ut på utsiden, men den ene være frisk og lykkelig, mens den andre hver dag kjemper en kamp psykisk. To personer kan også leve på samme måte når det kommer til kosthold og trening, men grunnen til at de tar de livsstils-valgene de gjør, og deres selvbilder kan være svært ulike. Gi folk sjansen til å vise hva som ligger bak hvordan de ser ut, og de handlingene de gjør. 
«be kind to each other, everyone is fighting their own battle you know nothing about» 

For dere som har lest litt tidligere på bloggen er jeg jo veldig påkjemper for å bli så trygg på seg selv, at en står innenfor de valgene en tar at andres mening kommer i bakgrunnen så lenge en er sikker på at valget er riktig for seg selv (og at en selvfølgelig klarer å skille hva en selv vil, og hva det er sykdommen lurer en til å tro at en vil)
Det kan virke som om det er en egen kunst å klare å leve slik, men jeg er ganske sikker på at de som klarer det, også er de personene som ofte er minst stressa og oftest kjenner på den gode følelsen av å være fornøyd, og ha ro med seg selv.
Jeg ønsker vertfall å komme dit, og tenker derfor at så lenge jeg selv vet at jeg har ¨rent mel i posen¨, lever slik jeg gjør fordi jeg liker det, trener av de riktige grunnene, spiser slik jeg gjør fordi det funker for meg og vet at jeg har en frisk tankegang rundt meg selv, kroppen min og min verdi som menneske, så er det faktisk nok. Da får andre bare mene det de vil og kalle meg et dårlig forbilde om det gjør at de får det bedre av den grunn.

 

Dersom du fortsatt syns det er vanskelig å skille mellom friske og syke tanker, er i tvil om fokuset du har på trening/kropp/mat og deg selv egentlig er noe du burde jobbe dypere med (ved å se på de egentlige grunenne til at du ikke har det bra, eller at du bruker trening mat som straff og for å bevise din verdi) kan du jo starte med å tenke nøye gjennom disse spørsmålene:

1. Hvor mange kilometer du har løpt eller minutter du har trent styrke er viktigere enn om du har kost deg på treningen og har hatt det gøy underveis
2. du velger mat KUN ut fra næringsinnhold, og ikke ut fra hva du faktisk har lyst til å spise
3. du MÅ spise etter et fast mønster, bestemte mengder kalorier og næringsstoffer HVER eneste dag
4. du unngår matvarer andre mener er usunne, selv om du selv alltid har spist de tidligere, og følt at DIN kropp har fungert bra med det
5.  du trener slik du gjør kun fordi andre mener det er den beste treningsformen, og ikke fordi du selv egentlig liker det
6. du isolerer deg i større grad, og unngår alle settinger der du ikke har kontroll over maten, eller der du er usikker på om du rekker å trene etter planen
7. du planlegger nøye både hva du skal trene og spise til en hver tid
8. du føler deg mislykka om du ikke får trent eller spist slik du har tenkt
9. du føler at verdien din kun avhenger enten av prestasjonene dine eller hvordan du ser ut – ingen liker deg for den DU er som person
10. du bruker trening, å overspise og kaste opp eller å kontrollere maten som en måte å håndtere det følelsesmessige kaoser og uroen du har inni deg

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now