Join My Mailing List
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

HVORDAN SER LIVET EGENTLIG UT ETTER AT EN ER ¨FRISK¨ FRA EN SPISEFORSTYRRELSE?

September 23, 2016

17.august 2016

 

Takk og lov for at fler og fler blir mer åpen rundt det å slite psykisk, både med spiseforstyrrelser, depresjoner, ME og andre både fysiske og psykiske lidelser. Dette gjør det lettere å både være ærlig for seg selv og andre rundt problemene, og dermed ta tak i dem og søke hjelp.
Selv om mange er mer åpne er det fortsatt temaer og diagnoser som ikke snakkes om i særlig grad. Et av disse er blandt annet konsekvensene det fører med seg å ha vært psykisk syk i flere år, eller om hvordan det er å leve videre som ¨frisk¨ i etterkant. Å ha brytt ned kroppen til bristepunktet, og ikke minst å komme seg ovenpå både sykdommen og livet igjen.

Mange som har klart å bli frisk fra en spsieforstyrrelse fremstiller det som om at det friske livet er bare fryd og gammen. Det er godt mulig de har vært heldige, og sluppet unna de værste konsekvensene fysisk, og at de ikke har hatt så mange nedturer psykisk i etterkant heller. Dette unner jeg dem virkelig, men jeg syns og at det er rettferdig å si at det ikke alltid er så enkelt. At du ikke er alene om å slite flere år etter at du er erklært ¨frisk¨, og kanskje det kan gjøre det mindre flaut og vanskelig å vite at vi er flere.

Min erfaring er nettopp det at det ikke er like enkelt for alle. Det at kroppen har blitt brutt ned over så lang tid har for min del ført til en del kjipe konsekvenser rent fysisk. Jeg har blandt annet begynt å slite en del med matallergier, og en tarm som på ingen måte spiller på lag med meg. Hjertet mitt slår litt som det passer seg og det er en stor sjanse for at jeg har blitt steril som følge av mange år med en fortyrret hormonbalanse.
Det er så utrolig lett å klandre seg selv for alle disse følgene av sykdommen, men det fører på ingen måte noe godt med seg. Prøv heller å tenk at dette er tegn på et liv som er levd, og fokuser på alt du har lært gjennom sykdommen. For min del vet jeg at alle de syke årene har formet meg som person. Jeg hadde aldri vært så reflektert som jeg er i dag, eller for ikke å snakke om bevist på hva jeg vil, og hva som gjør at jeg har det bra. Tenk så fin livslærdom det er å ha med seg når man er bare 22år da!

  

 


Selvfølgelig består livet som frisk av mest oppturer, fine dager, følelse av å leve et fullverdig liv igjen, og ikke minst ha det bar både med deg selv o de rundt deg, og det er så viktig å huske alt det fine livet har å gi i de periodene som kanskje er litt tyngre å komme gjennom!

Uansett var det ikke de fysiske konsekvensene jeg i hovedsak ville ta opp her, men heller fremme at det også er en del psykiske aspekter av sykdommen som henger igjen mange år (kanskje hele livet for noen) selv om en har blitt erklært ¨frisk¨. Det er ikke alltid sånn at en blir 100% frisk, og at alle de vanskelige tankene både om egen verdi, kontroll eller mat/trening/kropp forsvinner helt. Det er perioder der disse tankene kommer sterkere tilbake, og perioder som er vanskeligere å håndtere. MEN det viktigste er at en kan klare å håndtere dem om en bare har de riktige verktøyene. Ikke minst at en blir friskere og friskere med tiden, og at det vil gå stadig lengre mellom dårlige perioder, mens de gode periodene bare blir lengre og lengre!
Under har jeg skrevet ned noen av de verktøyene jeg har erfart at funker best for å kunne lære meg å leve med sykdommen, ved å tåle nedturene best mulig når jeg møter de forbredt på hvordan jeg skal takle dem:

1. Lære å kjenne sine triggere, og kunne fjerne disse så raskt som mulig 
– Dess raskere en oppfatter signalene på at ¨det er på vei nedover¨, dess enklere vil det både være å be andre om hjelp, og til å snu den ¨negative trenden¨.
– Hva trigger sykdommen? I hvilke situasjoner eller perioder kommer de vanskelige tankene i størst grad tilbake? Er det når du er utrygg på de rundt deg? Når noen ikke tar hennsyn til dine behov, og at du føler deg overkjørt og dermed verdiløs? Er det i perioder med mye stress på jobb eller skole, det du sliter med å ha kontroll over ting og dermed søker kontroll over maten og treningen?

2. Lære å kjenne symptomene å at du er på vei inn i dårlige mønstre igjen, og klare å kjempe mot disse tvert du kjenner at de kommer

– Mine symptomer på spiseforstyrrelsen er at jeg bli veldig opphengt i tall, både på mat og trening. Det må være x antall km eller reps for at treningen er ¨bra nok¨, og jeg må alltid ha en plan over treningen som jeg følger slavisk.

– Mine symptomer på at depresjon er på vei tilbake: alt blir likegyldig å meningsløst. Jeg driter mer i hvordan jeg ser ut, hva andre måtte mene om meg og hvordan jeg presterer. Det er liksom ikke noen vits i å prøve, for det har ikke noe å si uansett. Det å ta valg blir også mye vanskeligere. Ingen valg er riktige, siden alt uansett er meningsløst, og bare det å bestemme seg for om jeg skal ha te eller kaffe blir et evig slit. Humøret blir flatt, og jeg blir verken veldig lei meg, eller veldig glad for noe som helst.

3. Være åpen om det tvert, og tørre å bruke de rundt deg som støtte 
– Som jeg skrev i innlegget ¨Hva med alle guttene¨ er det å tie, både spiseforstyrrelsen, skammen og depresjonenes beste venn. ¨ Depresjonen vil at du skal tie, den ønsker at du skal grave deg ned i ditt eget mørke hull der alt er meningsløst, og du ikke er verdt en dritt. Spiseforstyrrelsen ønsker og dette, den ønsker at du skal drives av kontrollen og reglene den skaper for mat og trening, og nettopp disse rigide treningsregimene og matplanene er lettere å følge om du sjuler det for andre. Da kan jo ingen andre gripe inn i galskapen! Skammen vokser også til de grader når du tier, og dess lengre du skjuler, dess større blir også skammen.¨ Det er ikke et nederlag å måtte be andre om hjelp, men heller et tegn på styrke at du tørr å sette egne behov for å ha det bra høyere enn den skammen du måtte føle over å dele med andre. Det er modig det!

4. Rett å slett holde hodet kaldt, og beholde troen på at du er sterkere enn sykdommen
– Enkelte situasjoner der det blir vanskelig igjen kommer en uansett ikke utenom, og her må en rett å slett bite tenna sammen og bare bestemme seg for at DU har kontrollen nå og ikke sykdommen. Tenk tilbake på situasjoner der du HAR klart å la de friske tankene styre. Du har jo håndtert mye værre ting enn dette! DU håndterte det å gå opp i vekt, å komme deg opp etter du var mye lengre ned enn dette. DU har ressursene som kreves for å holde kontrollen og ikke la deg falle mer ned enn nødvendig, du må bare bruke dem riktig slik du har klart før!

5. Husk alle de fine stundene, de gode periodene der du virkelig har det bra!
– Selv om det er vanskelig nå, så kommer det gode perioder igjen. Er ikke disse verdt det å jobbe seg gjennom det som er dritt? For meg hjelper det vertfall å huske det jeg er takknemmelig for, og ønsker å kjempe meg tilbake til!

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now