• Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

HVORDAN SNAKKE MED EN SOM SLITER?

September 23, 2016

14.september 2016

 

Hvordan nå inn til de som snur ryggen mot deg og setter opp murer som er vanskelig å krysse?
Og hvordan forlare til andre det du ikke en gang forstår selv?

 

 

Veldig mange er redde for hva de skal si til en de vet at sliter. Jeg tror de fleste egentlig har et ønske om å vise at de bryr seg, vise omsorg og hjelpe, men hva om en sier noe galt og gjør vondt værre?
Hva om en støter de fra seg?
Nei, da er det nok best å bare holde kjeft og trekke seg litt unna slik at en ikke gjør noe galt.

Vet du hva? Det er faktisk det værste du kan gjøre, og det er faktisk MYE bedre å si noe feil her og der. Det eneste du oppnår med å trekke deg unna er at ¨den syke¨ kommer til å tenke at andre ser ned på den, at du ikke lenger bryr deg, at . For ja, en får en veldig god fantasi av å være syk på denne måten, og tankene finner LETT gode grunner til at andre misliker en. Selv et medfølende blikk snus til at ¨den syke¨  tenker at du ser stygt på den, eller at det er noe rart med en som du rynker på nesa for.

Du som sliter må og jobbe med tankene og prøve å tenke at andre vil forstå, vil hjelpe – de vet bare  ikke hva de skal si, akkurat som du ikke vet hvordan du skal forklare eller få de til å skjønne.

Kanskje har du ikke helt styr over hvordan tankene er heller, siden hodet er et evig tankekaos.

Ved å strukturere tankene for deg selv blir det også lettere å skille mellom syke/friske tanker og dermed se hvilke tanker du må jobbe med. Akkurat i situasjonen der tankene kommer er det derimot alt for lett å handle på automatikk/etter vane, og dermed følge spiseforstyrrelsens kontroll.

Tips til deg som sliter – skriv ned tankene du får når du :
1. skal spise

2. i etterkant av måltid
3. Når du trener og før/etter trening
4. Når du er i sosiale setninger med lite kontroll over mat
5. Når det er mange fristelser rundt deg

6. Når du ikke får trent som du har planlagt
7. når du er i sosiale situasjoner du føler veldig på at andre ikke vil ha deg der, at du er til bry etc.
8. Ikke minst: hva du VIL at andre skal prate med deg om.
– Enkelte føles det kanskje greit å åpne seg litt for å lufte tankene, men slettes ikke alle. Kanskje du bare vil snakke om vanlige ting, andres problemer og sladre litt om du møter venner? Si det! Det vil gjøre det så mye lettere å holde kontakten med de gode vennene som du fortsatt vil ha i livet ditt og som GARANTERT vil ha deg i deres liv. De er gla i deg for den du er, og klarer faktisk å se bak sykdommen om du bare gir dem sjansen.

Tips til pårørende – hva bør en IKKE si:
Selv om det er lite du egentlig kan si feil, er det jo selvfølgelig enkelte kommentarer du kan holde for deg selv:

1. Hinte frem om at det bare er å spise litt mer eller kutte ned på litt trening 
– Alså, hadde det vært så enkelt hadde ikke problemet vært der. Selv om en spiseforstyrrelse virker helt absurd for de som ikke har opplevd det selv, med en så ulogisk tankegang bekrefter du her nettopp hvor lite du skjønner av sykdommen.
– Spørr heller hvorfor en spiser eller trener som en gjør, og prøv å hinte frem muligheten om å gjør ting litt annereldes i form av mindre trening og mer eller annen mat en dag. JA, det kommer til å være ubehagelig for den syke, men kanskje er det akkurat dette lille presset som skal til for at den syke selv blir bevist over problemene. En har en tendens til å lage seg sannheter for seg selv, og regler om hva som går ann og ikke går ann – disse trenger faktisk å bli utfordret.

NB! Vær obs på å ikke presse for langt slik at du skyver henne/han fra deg. Si at det og er greit dersom hun/han ikke vil, men at det kanskje hadde vært lurt å prøve å variere litt mer, eller koslig om også hun/han kunne spist det samme som dere eller sammmen med dere en gang i blandt. 

2. Være for bastant og anklagende når du tar opp problemene 
– å si ting som ¨jeg vet du slanker deg¨ eller ¨jeg vet du sjuler hvor mye du trener eller spiser for oss¨ vil bare skyve den syke lenger fra deg. Hun/han vil føle seg anklaget og at du ikke forstår problemene. Slike anklager fører og ofte til mye sinne og frustrasjon hos dere begge, og vil mest trolig ende i en krangel.
– Prøv heller med en mer spørrende tilnærming, der du oppriktig viser interesse for å høre om hvordan hun/han har det, og hva som ligger BAK de tingene du har observert, slik som mindre matinntak, dårligere humør, mer trening, mindre tid med venner etc. Spørr for eksempel om det er noen grunn til at hun/han har spist mindre og vært mindre med vennene i det siste? Eller at du syns vedkommene har virket trist, og lurer på om det er en grunn til det?

3. si at ¨det er jo bare å bestemme seg¨
– altså, ingen ønsker innerst inne å være syke. Om det var så enkelt som å bare bestemme seg for at problemene skulle forsvinne hadde nok det vært gjort for lenge siden. Ved å si ting som dette kan jeg garantere at den som sliter vil trekke seg unna, fordi den føler seg som en belastning for dere rundt – og ikke minst at en er skyld i problemene selv (noe en ikke er!)
– prøv heller å snakk om hva som er fint med å være frisk vs. hvordan ting er nå. Ved å gjøre dette bygger en sakte men sikkert opp en motivasjon til å prøve å endre på ting, ved å se hva en savner, og hvilke grunnner en har til å bli frisk!

4. spille på skyldfølelse 
– å snakke med den syke om hvordan dette påvirker alle andre rundt kan på mange måter gjøre vondt værre. Jeg er rimelig sikker på at han/hun allede kjenner mye på skyldfølelse og føler seg som en byrde for dere rundt. Ved å si slike ting er desverre sjansen større for at han/hun vil trekke seg enda mer unna dere fordi en da tenker at en ikke ¨plager dere¨ i samme grad.

Siste tips til pårørende – Hva bør en si eller gjøre da?
Faktisk trenger en ikke gjøre eller si så mye. Bare vis at du er der! Hvis den ¨syke¨ vil snakke om det tar den opp det selv, men spør gjerne hvordan det går/om en har det bra, slik at du åpner opp for at det blir lettere å bringe problemene på banen.
Ellers er gjerne det den ¨syke¨ ønsker aller mest å bli behandlet normalt. Slippe fokus på sykdom for en stund, og bare snakke om vanlige ting som venner, sladder eller også DINE problemer.
Det føles godt å ikke bli skånet for andres problemer, og en føler seg for det første kanskje litt mindre alene om å ha problemer, for det andre er det godt å kjenne at en også kan være en ressurs for andre og ikke bare en belastning slik en gjerne føler. Det vekker og en slags følelse av tillit at en tenker at andre tørr å dele problemer fordi de tenker at du ikke er for ¨skjør¨ og inne i din egen boble til å høre slike ting.
Som syk trenger en mestring og å føle at en er verdt noe mer enn bare prestasjonene. Å føle at en kan hjelpe andre føles derfor utrolig godt, siden en stadig føler seg som en belastning for andre ellers når en er syk.

Det aller viktigste er å huske at det finnes en person bak sykdommen, og at hun/han du var så glad i fortsatt er der inne. Gi gode påminnelser om hvor fin denne personen er med å snakke og gode minner og hvorfor du er glad i nettopp han/henne!

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

Join My Mailing List
This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now