Join My Mailing List
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

ISOLERT OG AVVIST

September 23, 2016

20.juni 2016

 

Jeg kan lett innrømme at en av grunnene til at jeg flyttet til Oslo var fordi jeg viste at det da ville bli lettere å isolere seg fra alle de som har brydd seg hjemme, Holde på med mitt eget rigide opplegg uten at andre blander seg inn og sier at jeg ikke kan holde på å ødelegge meg selv på den måten.

Det er nok heller ikke bare fra de hjemme jeg har isolert meg, men jeg har også latt svært få komme inn i ¨varmen¨ her i Oslo. Dette har nok ikke handlet bare om at treningen og maten har tatt mye tid og energi, men også at jeg har vært livredd for å bli avvist. Min største frykt har vært å få bekreftet at jeg er et like trasig menneske som det jeg selv har tenkt at jeg er, og det har derfor blitt det enkelste å unngå situasjoner der jeg har hatt mulighet til å bli avvist eller å finne ut av hva folk egentlig tenker om meg.

Akkurat dette med å være redd for avvisning tror jeg neppe at jeg er alene om. Jeg tror egentlig at ingen ønsker å være den som alltid tar kontakt eller må ta innitiativet for at en skal møtes. Hvis du føler at det alltid er du som spørr om å finne på noe eller hvordan det går vil du nok etterhvert slutte å ta kontakt for å se om den andre tar innitiativ – og om dette ikke skjer vil jeg tro at sjansen er stor for at du ikke lenger tar kontakt like ofte. Men hva om den andre er like redd for å bli avvist som deg? At det slettes ikke er fordi den ikke liker deg at den ikke ringer å vil finne på noe, men rett og slett at den er for redd for å bli avvist til å spørre?

Desverre er det sånn at begge parter må gi og ta for at forholdet skal fungere. At begge parter må ofre seg litt og faktisk tørre å være den som spørr i blandt. Vi må rett og slett tørre å stille oss selv i en mer sårbar posisjon noen ganger dersom vi ønsker å bygge vennskap. Det er kanskje en sann klisje at det er når en er ute av komfortsonen at en har mulighet til å vokse og utvikles, men det er nok og en grunn til at det sies så mye.

En av de andre tingene som gjør at isolasjon ofte virker som et lett valg for mange, er tanken om at andre ikke skal se de dårlige sidene en har. De dagene en er nedfor, de periodene en sliter med noe eller hvis en bare føler seg dritt og ikke orker å være smilende og positiv all the time.
Det at de aller fleste av oss har denne tankegangen og dermed er bare smilende og medgjørlig i sosiale sammenhenger gjør ikke akkurat dette lettere å snu tankegangen rundt. Ingen vil jo være hun stille eller triste, men igjen; det handler om å gi å ta. Vi alle vet innerst inne at alle opplever at livet svinger til tider og det å faktsik få slippe inn og lov til å hjelpe den som sliter kan bety utrolig mye. Jeg TVILER på at du noen gang har tenkt at en venn som trenger hjelp er en byrde for deg, men at du heller har vært glad for å få lov til å hjelpe og vise omsorg. Hvorfor skulle dette da vært motsatt for deg? Hvorfor skulle du være en byrde for andre dersom det er du som sliter?

Vi er alle bare mennesker, som egentlig har mange av de samme tingene vi både frykter og ønsker. Desverre er vi bare så opptatte av hvordan andre skal oppfatte oss til en hver tid at vi til en viss grad gjør oss ¨umenneskelige¨ fordi vi skal vise at vi ikke er sårbare, ikke har feil eller at vi kan bli avvist. Ingen tørr å snakke om HVORFOR vi ikke tørr ta kontakt eller de tingene som skjuler seg bak smilet, dermed fortsetter vi å trykke oss selv ned ved å tenke at vi er de eneste som ofte føler oss alene, er redde eller har det vanskelig til tider. Jeg har nevnt det i mange innlegg tidligere – men det er søren meg på tide å gi hverandre et mer rettferdig sammenlikningsgrunnlag.

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now