Join My Mailing List
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

LYVE TIL DU TROR PÅ DET SELV

September 23, 2016

19.april 2016

 

For mange høres dette ut som en utmerket måte å skylde på alt annet enn meg selv når jeg har gjort ting som jeg virkelig ikke ønsker å stå inne for. Men noen ganger lurer jeg på hvor sterk denne spiseforstyrrelsen kan være, og hvor mye det skal kreve å komme ut av den. Jeg vet av mange sterke jenter som har klart det samme før, men jeg er nok bare ikke like sterk som dem.

Det ville være å lyve å si at jeg på noen måte er friskere enn før, selv om jeg kanskje klarer å spise et par sjokoladebiter en lørdag uten å tro at jeg skal dø, men når alt kommer til alt styrer de destruktive tankene meg minst like mye som tidligere. De får meg til å være en person jeg hater og skammer meg så mye over at jeg følger opp med å prøve å skjule det for meg selv og andre ved å lyve til jeg tror det selv. Jeg er en løgner, og har løyet både for meg selv og andre hver eneste dag de siste 6årene. Jeg VET at det å ikke stå i problemene, men heller prøve å skjule dem og late som om de ikke er der gjør alt mye,mye værre, men jeg gjør det likevell.
HVA FAEN er det jeg holder på med?
HVA FAEN er det som driver meg til å gjøre dette?

Jeg VET at jeg vil bli frisk, men at det skulle kreve så mye var jeg ikke forberedt på. Jeg kan glatt innrømme at jeg er svakere enn andre som har gått gjennom det samme, eller mye værre ting enn dette, og at jeg i stor grad tillater meg selv å syns at dette er for vanskelig og aksepterer at jeg går tilbake i gamle mønstre eller ikke kjemper så hardt som jeg burde for å bli frisk når jeg føler ting er vanskelig. Det er liten tvil om at det er nettopp dette som gjør at jeg står mer eller mindre fast, og ikke klarer å gi helt slipp på spiseforstyrrelsen. Jeg har hele tiden brukt spiseforstyrrelsen som en unnskyldning for meg selv når ting er vanskelig fordi jeg har rettferdiggjort for meg selv at det er greit å være egoistisk, greit å bare tenke på meg selv og å lyve fordi jeg da har tenkt at «jeg styrer meg selv» og «ingen kan i det minste bestemme over meg, uansett hvor vanskelig alt skal være». Men dette er jo helt på trynet. Endelig har jeg innsett at å fortsette som dette fører meg i HELT motsatt retning av den personen jeg vil være, og at det så til de grader sårer de jeg bryr meg aller mest om. Heller enn å bli den omsorgsfulle personen jeg vil være blir jeg den egoistiske. Heller enn å være sprudlende og spontan blir jeg innesluttet og kjedelig fordi jeg bare tenker på å kontrollere trening og kaloriinntak, og at treningen i stor grad styrer dagene mine. Ikke minst blir jeg en falsk og uærlig person fordi jeg prøver å fremstå for meg selv og andre at ting ikke er slik de er i virkeligheten, og at det er et stort gap mellom hva jeg sier og gjør.

Som jeg alltid har gjort har jeg veldig lyst til å bare fortsette å skylde på at det er spiseforstyrrelsen som gjør at jeg gjør som dette og ikke «den egentlige meg», men jeg har ikke lyst til å være denne personen mer. Det minste jeg kan gjøre for både alle rundt meg som fortjener så mye bedre enn dette, men og for min egen del er å fortsette å prøve uansett hvor håpløst det føles ut. Jeg er så sliten av å love bot og bedring og at «nå skal jeg bli frisk» eller «nå skal jeg slutte å skjule ting og lyve for andre» men å aldri holde det, men heller stadig skuffe både alle andre og meg selv fordi det blir med ordene og tankene, og ikke noe jeg faktisk gjør. Men en ting jeg vet jeg kan holde er å ikke gi opp, men å fortsette å gjøre det jeg kan for å kjempe imot. Det virker kanskje som et ubetydelig skritt, men det å innrømme for meg selv og andre at jeg lyver folk midt i ansiktet til stadighet, at jeg gjør alt jeg kan for å skjule ting jeg gjør, og til og med planlegger dagene på en måte som gjør at jeg i større grad kan prøve å skjule ting for andre. At jeg bevist manipulerer andre til å tro på meg, og planlegger hva jeg skal lyve om for å skjule det jeg skammer meg over. Det er kanskje et museskritt, men det å innrømme dette for både meg selv og andre heller en å lyve videre til jeg tilslutt tror på det selv at det ikke er noe problem må jo være en liten bevegelse i riktig retning. Utfordringen videre blir derimot ikke bare tenke eller si- men faktisk også gjøre noe med det, for det er det som utgjør den faktiske forskjellen på å bli bedre.

Se gjerne ned på meg for alt jeg gjør og har gjort – det fortjener jeg, men desverre er det sånn jeg har blitt, syk eller ikke. Men vit og at jeg skammer meg så til de grader over det, og vil fortsette å gjøre det jeg kan for å bli den personen jeg var før alle løgnene.

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now