Join My Mailing List
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

REDD FOR Å BLI FRISK?

September 23, 2016

30.januar 2016

 

På mange måter har spiseforstyrrelsens kontroll vært en trygghet i mange sammenhenger. Det har vært en måte å flykte fra de vonde tankene og følelsene som egentlig ligger der, ved å hele tiden holde hodet igang med telling av kalorier, planlegging av treningsøkter, skolearbeid, stresse frem og tilbake. Eller å finne mestringsfølelse i det å hele tiden ha kontroll på alt, å være flink. For det er det det har handlet mye om, vertfall for min del; å være flink, å vise viljestyrke. Det har rett og slett vært ¨trygt¨ å ha noe å spille på når jeg har følt meg mislykket ellers. Om jeg ikke har venner som ber meg med å ting til en hver tid kan jeg vertfall være ¨flink¨ å trene masse den dagen, lese masse, hjelpe andre med skolearbeidet eller gjøre det jeg kan for at andre skal ha det bra.

Om du kjenner deg igjen i det over syns jeg du skal spørre deg selv; er det ikke rettferdig at du skal ha like kriterier for å være ¨bra nok¨ som de du gir andre?
Tenker du noen gang at andre ikke flinke om de ikke sitter lørdagskvelden å leser men bare ligger på sofaen og slapper av med en god film? At de er mislykkede om de ikke er med 7 forskjellige venninner på café i løpet av en uke? At de betyr mindre for deg om de ikke tar seg en joggetur før sola har stått opp, bare for å rekke å trene den dagen?
Det er vel heller kanskje slik at du ønsker at de skal roe ned og gjøre det som gjør at de har det bra med seg selv?

Jeg er utrolig heldig som har venner og famile som viser meg hvor fint det kan være å leve ¨normalt¨, som inspirerer meg til å leve fri fra kontrollen og ta livet litt mer ¨som det faller seg¨. De har betydd utrolig mye for meg når det kommer til å ØNSKE å bli frisk igjen, men jeg er fortsatt livredd, og jeg merker at denne frykten ofte holder meg tilbake og at prosessen til tider går saktere enn jeg egentlig kunne ønsket. Jeg er rett og slett livredd for å ha for store forventninger til det og bli frisk. Det er så mye jeg ikke husker hvordan var lengre, og jeg er redd for å tenke at «alt kommer til å bli bra» bare jeg blir frisk. At alt skal bli mye lettere da, både sosiale settinger, bli kjent med nye mennesker, være spontan og finne på mere gøy fordi bekymringer rundt mat ikke lenger skal stoppe meg fra å bli med på ting. At det er lettere å like meg som person når jeg er mer tilstede, mer tilpasningsdyktig, mindre stressa og ikke minst gladere!
Men hva om det ikke blir sånn? Hva om jeg verken får flere venner, finner på mere gøy eller blir noe lykkeligere? Hvordan skal jeg takle det? Å ikke verken ha «vunnet» noe på all den harde jobbingen med å bli frisk, men heller ikke ha kontrollen, og  mesteingsfølelsen og tryggheten det å være ¨flink¨  gir  meg å falle tilbake til?

 

Jeg spurte faktisk ¨min¨ kjære psykolog rett ut da vi møttes denne uken om hva jeg skulle gjøre hvis det viste seg at ting egentlig er like dritt etter at selve spiseforstyrrelsen er borte, og svaret hun gav meg motiverte meg faktisk utrolig mye til å bare stå i det. For det ER verdt all jobingen selv om livet ikke blir perfekt etterpå. Selv om du kanskje ikke har dobbelst så mange venner eller finner på noe gøy hver helg. Hun nemlig at selv om ting ikke nødvendigvis blir lettere på andre områder vil du for det første ha mer energi til å takle problemene med en kropp som ikke ¨streiker¨ noe som igjen fører til at problemer ikke føles like overvelmende. For det andre vil du finne andre metoder å takle problemene på som ikke trekker deg enda mer ned (slutte å spise, overtrene) og  ganske automatisk vil også livet kjennes lettere og lysere fordi du faktisk har overskudd til å se alt det fine som finnes i livet, heller enn å være konstant sliten av alle tankene og derfor lett få et mer negativt fokus og finne ting du ikke liker med livet ditt. Det å ha mer overskudd og å ikke leve etter faste regler og kontroll vil å føre til at en utstråler en annen ¨tilgjengelighet¨ i forhold til det å bli kjent med nye personer, og det vil derfor og være lettere å faktisk bli kjent med andre. Ikke minst vil det å faktisk delta på sosiale settinger bli lettere fordi maten ikke lenger stopper deg.

Det er kanskje ikke ikke så dumt å gi livet en sjanse likevell da? Kanskje du ikke egentlig ¨trenger¨ at alt skal endre seg, bare mer overskudd til å se alt det fine du allerede har, men som du ¨går glipp av¨ på grunn av at sykdommen kontrollerer deg?

¨Hvis vi ikke kjenner takknemlighet over det som er, hva får oss til å tro at vi skal bli lykkelig med mere?¨

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now