Join My Mailing List
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

SKADEHELVETTE

September 23, 2016

7.februar 2016

 

Ganske nylig leste jeg en studie om eliteutøvere i løping og skadeforekomst som fikk meg til å tenke litt. Studien viste en sammenheng mellom at de løperne som hadde en ¨selvbebreidende instilling¨ til treningen, altså å stadig tenke at en ikke har ytet nok på trening dersom en hadde en dårlig prestasjon, også var de som oftest hadde belastningsskader (logisk nok). De som ikke tok dårlige prestasjoner så hardt, hadde her en mye lavere skadeforekomst (Ref: British Sports Journal)

Skader er jo selvfølgelig noe alle vil unngå for en hver pris, men for en spiseforstyrret er det virkelig det verst tenkelige. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har latt panikken ta meg når jeg har kjent en begynnende skade komme snikende. Det er heller ikke rent få skader en pådrar seg når en konstant overbelaster en sliten kropp med utallige treningstimer. Jeg har ligget mange timer i sengen og grått fordi livet går i grus med skader som gjør at jeg ikke får min daglige treningsdose. Tankene har nesten autmatisk gått slik: «jeg kommer til å bli tykk, miste musker, miste kondisen. Alle disse timene jeg har jobber SÅ hardt, så skal alt være bortkastet? Jeg begynner tvert å planlegge hvor mye mat jeg må kutte ned på siden jeg ikke får forbrent like mye som til vanlig. Kanskje jeg egentlig bare burde droppe å spise i det heletatt? Kroppen trenger jo mat bare når den skal prestere? Ja. Det høres logisk ut for min del.»

Jeg tror mange med spiseforstyrrelser kan komme inn under kategorien ¨selvbebreidende innstilling til prestasjonener/trening¨  som jeg nevte i studien over. Dette fører til at de dermed ofte overtrener, også med påbegynnende skader – fordi en hele tiden tenker at en ikke yter nok.
Selv om kroppen streiker og prestasjonene blir dårligere med for lite energi og næring i kroppen fortsetter mange bare å presse kroppen videre, og ender opp ved store skader, som en ofte kunne unngått bare en hadde tatt det med ro noen dager når en merket at de var på vei.

HELDIGVIS har jeg endelig klart å begynne å reagere mer konstruktivt og fornuftig når jeg nå får skader. Jeg har rett og slett fått et litt annet syn på det, takket være noe min fysioterapeut sa for et år siden: «vil du løpe intensivt nå i et par uker, eller vil du ha muligheten til å løpe resten av livet?» Dette satte ting så utrolig i perspektiv for min del. Det å bli glad i flere treningsformer, har også hjulpet utrolig mye siden jeg dermed har mange ting å spille på når jeg blir skadet nå og uansett kan holde meg i aktivitet. Jeg klarer faktisk å tenke at det kanskje er for det beste når skadene kommer – da kan jeg fokusere på å bli god på der jeg ikke trener på til vanlig! Tanken om at jeg skal kutte ned på maten forvinner også heldigvis sakte men sikkert når jeg nå får nye skader, og jeg har endelig begynt å la meg selv tro på det alle tidligere har sagt om at det faktisk er når en er skadet en TRENGER litt ekstra mat. Kroppen skal jo bruke næringen til å bygge opp skaden, og da er det vel ganske logisk at «rehabiliteringen» av skaden går saktere om den ikke får de næringsstoffene som trengs for å bygge nye celler – heller enn at jeg bryter ned vev og dreper muskelceller etc. med å gå i kaloriunderskudd.

Jeg VET hvor vanskelig det er å snu de automatiske tankene, men prøv å sett ting i perspektiv. Sjansene er store for at du kommer til å ende opp med kroniske skader om du fortsetter å presse kroppen med alle småskadene du kanskje har og at den hele tiden er i negativ energibalanse. Med en kronisk skade vil du mest sannsynlig aldri kunne trene ¨slik du vil¨ og da er det vel kanskje bedre med et par dager å gjøre noe annet istedenfor å a den risikoen?
Tenk over hvilke råd du ville gitt en du er gald i som hadde vært i samme situasjon – hvorfor skal du gjøre det stikk motsatte når du innerst inne vet hva som er det beste for kroppen?


Noen rolige dager der du prioriterer andre ting styrker deg garantert på sikt, det tørr jeg faktisk love. Les en bok og finn inspirasjon til å komme tilbake som en bedre utgave av deg selv!

Du kommer IKKE til å legge på deg bare med et par dager uten å løpe. Du kommer heller ikke til å miste musklene dine eller kondisen din om du tar et par dager uten styrketrening eller harde intervaller. Det du mest sannsynlig kommer til å erfare er at du faktisk kommer STERKERE tilbake, fordi kroppen har rukket å hente seg inn, og du faktisk har mer overskudd!

Det å være helt i ro er det ingen som krever av deg. Det finnes som regel alltid noe annet du kan gjøre. Og kanskje det er nå du kan ta deg tid til å gjøre helt andre ting enn trening?
Vertfall ikke legg deg ned å kjenn på alt som er vanskelig – finn på noe annet, utfordre deg selv med å prøve noe nytt og du vil ikke føle at tankene er like vanskelige – nettopp fordi du setter fokus på andre ting.

 
Min interesse for både skigåing, styrketrening og ikke minst sykling har i stor grad kommet av skader som har holdt meg borte fra løpingen. Og når jeg tenker over det nå er jeg faktisk GLAD for at skadene har kommet, og jeg har måtte gjøre andre ting. Nå er faktisk både sykling og styrke MINST like stor del av treningshverdagen min som løping, og det har styrket selvtiliten min MYE å føle at jeg mestrer flere ting!

Du har jo tidenes mulighet til å utforske andre sider av deg selv som du ikke ser til vanlig. Du har muligheten til å utfordre deg selv og komme syrket ut av det – ikke bare ved å vise at du har flere sider å spille på, men og vise for deg selv at du er sterkere enn spiseforstyrrelsen og de automatiske tankene du tidligere har latt styre deg. De er nå du har muligheten til å snu møntre du tidligere har latt bryte deg ned og ta styringen over DITT liv.

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now