Join My Mailing List
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

SPISEFORSTYRRET PÅ HELTID OG KRITIKK MOT NORSK HELSEVESEN

September 23, 2016

7.august 2016

 

Å være spiseforstyrret kan på mange måter sammenliknes med å ha en fulltidsjobb. De fleste av døgnets timer brukes på enten tvangshandlinger i forkant av de få måltidene en spiser (eller andre ting), tvangstrening, telling av kalorier eller planlegging av hvordan en kan lyve og sjule matinntak etc.

Når en skal bli frisk er det jo klart dette tomrommet må fylles. En stor del av en forsvinner, og det er vel nettopp derfor mange holder så fast på sykdommen. Hvem er en uten sykdommen? Hva kan man utenom sykdommen? Sykdommen er trygg og forutsigbar, å være frisk er det motsatte.

Ja, vi er heldige som har et slikt helsetilbud som det vi har i Norge, som har tilgang på et så stort heleapparat som det vi ha, men jeg mener og at enkelte deler av bahandlingen for bl.a spiseforstyrrelser kan forbedres. Heller enn å kun fokusere på sykdommen og det som er vanskelig kunne en kanskje hatt et noe mer positivt fokus. Hva med å snakke om hva en heller vil bli god på i tillegg til alt som er vanskelig? Fokusere på hva en heller ønsker at livet skal fylles med og videre hjelpe å sette mål på dette også?

Her er det snakk om å ha en plan for å mestre livet også når en skrives ut av behandling etter nådd normalvekt. Ville det ikke være mer fornuftig å gradvis fylle tomrommet med noe annet underveis slik at sykdommen «skvises» ut heller enn å bare fokusere på å fjerne de syke symptomene og tankene uten å tilføre noe nytt? Joda, jeg ble tilbudt å strikke og tegne mens jeg var innlagt, men at de virkelig prøvde å finne noe som skapte engasjement hos meg skal de ikke få skylden for. Ingen spurte meg om jeg likte å skrive, og prøvde engasjere meg til å drømme stort her, sette meg mål og jobbe med det.

Det kan både være ting som her helt nye for deg, nye hobbyer rett og slett, eller det kan være ting som allerede er en del av livet ditt, men som du heller retter mer fokus over på. For eksempel jobb eller skole. Engasjer deg i din egen fremtid, sett deg mål for hva du vil oppnå innenfor disse feltene også. Se hva du er flink til, eller hva du likte å fylle dagene med før og prøv å gjennoppta disse hobbyene eller forsterk de sterke sidene dine.

Tenk så fint det er å kunne bruke søndagen til å drikke kaffe og sladre med gode venner heller enn å være time etter time ute i skogen på løpetur eller inne på et treningssenter?
Tenk så fint å kunne ha bearbeidet tankene rundt at ingen liker en, slik at en faktisk klarer å nyte det å være sammen med andre på denne måten?
Tenk så fint å tørre å bli kjent med nye mennesker igjen, uten å tenke at de uansett ikke vil like deg?
Tenk så fint å kunne lage mat sammen, og å kjenne både en følelse av tilhørighet og glede?
Tenk så fint å ha funnet noe annet enn kaloritelling og tvangshandlinger å rette fokus mot?

Jeg VET det er vanskelig å snu – men jeg kan love deg du vil være takknemmelig for resten av livet når du klarer det!

Hva med de som kun har interessert seg for idrett tidligere da – hva skal de ta seg til? Jeg er absolutt for at en også her bør fokusere på å finne andre interesser og å prøve litt nye ting, men om idrett er noe som tidligere både har vært en viktig arena for glede og mestring, og som er en ting en fortsatt engasjerer seg for og som er en viktig del av ens identitet ser jeg ingen grunn til å kutte dette ut helt. Aktivitet er også en viktig del av manges livsstil, og kanskje det da vil være mer fornuftig å bruke det store støtteapparatet til å hjelpe med en gradvis progresjon tilbake til trening, og å sette fornuftige målsetninger som kan hjelpe en på veien til å få et fornuftig forhold til trening igjen. Kankje kan en begynne å innføre trening i siste del av behandlingen når vekten tilsier at dette er forsvarlig, slik at en ¨lærer¨ seg å trene igjen, på en mer helesfremmende og fornuftig måte? Tenk å skulle gå tilbake til trening igjen etter utskrivelse uten en villeste aning om hva en normal treningsmengde er? DA er det lett å falle tilbake i samme gamle overtreningsmønstre da, rett og slett fordi en ikke vet av noe annet.

Det er en kjent sak at fokus kun er produktivt dersom en har noe å rette fokus mot (og ja; du har kanskje fokus rettet mot noe som syk, men hva du får ut av å ha et slikt fokus er en helt annen sak) , og for å rette fokus er gode målsetnigner gull verdt. Det er gjort så utallig mange studier på målsetnigner innenfor felt som både næringsliv, idrett, læring osv, og de aller fleste av disse viser at de som jobber mot konkrete mål, både i form av delmål og større mål, samt mål med fokus på både prosessen underveis (process goals) men også mål om et ønsket utfall (outcome goals) er de som lykkes i størst grad med det de driver med (ref: Weinberg & Gould, 2010 og Locke & Latham, 1981). Det å få kontinuerlig tilbakemelding på hvordan en ligger ann, og at en opplever støtte fra andre rundt målene har og vist effekt på det å nå dem både raskere, og på en mer tilfredsstillende måte (Hall & Kerr, 2001). Hvor fantastisk er det ikke da å kunne bruke alle ressuresene som er der når en er innlagt eller i et behandlingprogram til nettopp denne støtten og feedbacken? Det er jo nettopp i disse periodene vi i aller størst grad har tilgang på god støtte og feedback!

BUP/RASP osv bruker også målsetninger i behandlingen, men disse omhandler ofte kun vekt. Selvfølgelig er det viktig at så underernærte jenter og gutter går opp i vekt med en viss progresjon, men at det er det eneste fokuset ble vertfall for meg feil. Da er det fortsatt bare tanker om vekt, kropp og vanskelige ting som er i hodet på en, og ikke noe nytt en engasjerer seg for. Hva med å paralellt med disse vektoppgangs-målene sette mål for ting en skal klare ellers i livet? Som å håndtere situasjoner der en føler på mindreverd, utilstrekkelighet, stress eller det å håndtere vanskelige relasjoner?
Jeg tør å påstå at en som spiseforstyrret heller vil føle glede og mestring av å nå et slikt mål, og vektoppgangen kommer litt i bakgrunn og blir lettere å takle. Det ER vanskelig å takle de ekstra kiloene, uansett om en har bestemt seg for å bli frisk, men min personlige erfaring er at det er lettere å håndtere dette når en kjenner på positive følelser og mestring på andre områder.
Først da jeg startet i behandling på ¨Villa sult¨ (Finn Skårderus klinikk) følte jeg at vi virkelig tok tak i de grunnleggende problemene som har ført til problemene med kontrollen over mat, vekt og trening. Her fikk jeg oppgaver som heller handlet om å utfordre meg, i forhold til det jeg syns har vært vanskelig med å føle at jeg ikke er verdt noe, at ingen andre liker meg uansett, at jeg konstant måtte please alle andre fordi jeg var et så dårlig menneske, og at alle andre hadde lov å gjøre feil fordi de hadde så mye fint ved seg som veide opp, men at dette på ingen måte gjaldt for meg.
Etter bare noen måneder med behandling her merket jeg større fremgang enn det jeg gjorde på over et år der jeg både var innlagt og gikk til tettere oppfølging av psykologer. Jeg var vel og merke mer klar til å ta tak i problemene her, men det hjalp utrolig for både motivasjonen og det å tåle å stå i det når det var vanskelig (ikke gå tilbake i gamle mønstre) å ha en slik behandling som BÅDE fokuserte på det jeg følte var viktig, i kombinasjon med vekt/trening/mat.

Det å bli frisk fra en slik sykdom handler og om så utrolig mye mer enn å få en normal vekt. Det handler om å finne seg selv igjen, finne troen på at en klarer noe, at en kan få til det en vil, at en er verdt noe og at de rundt en liker en for den en er. Dette er ikke noe en får bekreftet ved å utelukkende fokusere på vektoppgang og faste måltider. 

Det handler om å ha noe å komme tilbake til. Noe annet å mestre, noe annet en kan ha troen på å klare, og ikke minst ha lyst til å jobbe for å klare. Noe annet som opptar tankene, slik at en glemmer å tenke de syke tankene fordi andre ting er viktigere.

Jeg tror og at det å være i gang med et nytt fokus raskt etter at en er «frisk» gjør det lettere å takle eventuelle tilbakefall, nettopp fordi en ikke har «tid» til å være syk, fordi en engasjert i andre ting, og ikke vil ødelegge mulighetene her.

Jeg vet vi er forskjellige, trenger forskjellige typer støtte for å ha det bra, og utfordres ulikt for å ¨vokse¨ og å finne oss selv. Men dette er vartfall min erfaring her, og jeg håper noen kan kjenne seg igjen, og kanskje bruke tipsene mine for at deres vei for å bli frisk skal bli litt lettere, uten å måtte slite i mange år men prøving og feiling og utallige nedturer.
Jeg mener ikke å kritisere norsk helsevesen for alt de gjør, for de gjør også veldig mye bra innefor både psykiatrien og ellers. Jeg vil bare peke på de tingene jeg mener at kunne blitt gjort bedre, slik at de kan bruke denne feedbacken når de vurderer virkningen av det de driver med, og kanskje er villige til å teste litt flere metoder i arbeidet.
Som nevnt tidligere; jeg vet det er essensielt med en vektoppgang når en er innlagt for en spiseforstyrrelse, og at fokus på dette er uunnværlig, MEN jeg mener og at det er plass til et større fokus også på andre ting. Og at en jobber mer aktivt med dette heller enn å bare prate om det med psykologen.

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now