Join My Mailing List
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

TA DET PÅ ALVOR – ANOREKSI ER FAKTISK DØDELIG

September 23, 2016

7.juni 2016

 

Tusen takk for alt du har holdt ut de siste årene. Takk for at du nektet å gi deg da hjertet mitt egentlig burde stoppet, så lav som pulsen var. Takk for at du gir meg en ny sjanse til å få ting på riktig kjør igjen, og henter deg inn igjen så fort jeg bare behandler deg bedre.

Takk for at du gir meg muligheten til å gå hver dag, til å kunne sykle, svømme, løfte og hoppe og løpe de dagene beina er gode. Takk for at du gir meg muligheten til å føle, til å kjenne på gleder og sorger, varme og nærhet.

Jeg vet jeg har behandlet deg dårlig. Forferdelig dårlig. Jeg vet jeg ikke fortjener at du fungerer så bra som du gjør, tross de skavankene jeg har fått.
Jeg skjønner ikke hvordan jeg har klart å overkjøre alle signalene du har gikk meg de siste årene. Alle de dagene baina har værket, men jeg likevell har løpt eller syklet flere timer. Alle de dagene jeg har gått sulten i mange timer, men likevell ikke spist fordi klokka har vist at jeg må vente et par timer til før neste måltid. Eller på den andre siden: alle de nettene jeg ikke har fått sove fordi magen er vond og alt for full fordi jeg har spist lenge etter at jeg egentlig er mett, fordi jeg har vært så bestemt på å spise tilsvarende alle de kaloriene min kjære polarklokke sier at jeg har forbrent for å ikke miste muskelmassen jeg har bygget opp.

Jeg er jo ikke helt dum heller. Selvfølgelig har jeg hele tiden sett at andre både har sett sunnere ut enn meg og samtidig hatt et langt mer avslappa forhold til mat og trening – men jeg har hele tiden tenkt at jeg ikke ¨fortjener¨ at det er så lett. At jeg må jobbe litt hardere enn andre for å få de samme resultatene fordi jeg i bunn og grunn er et dårligere menneske enn dem.

Selvfølgelig angrer jeg nå på at jeg ikke skjønte tidligere at måten jeg har behandlet på deg vil få langvarige konsevenser som benskjørhet, kroniske skader jeg å aldri blir kvitt og muligheter for å ikke kunne få barn. Uansett hjelper det lite å være bitter over det nå i ettertid eller å være etterpåklok. Jeg tror ikke at betydningen av disse konsekvensene hadde gått opp for meg uansett hvor høyt andre hadde ropt de til meg, det er noe jeg har måttet erfare selv. MEN jeg tror faktisk at jeg hadde skjønt alvoret tidligere om jeg hadde sett en som hadde slitt med det samme, snakket med personen og hørt dens erfaringer. Kanskje det hadde vært ¨bevis nok¨ på hvor dumt det jeg drev på med var?
Jeg håper derfor at du som sliter med en spiseforstyrrelse kan høre på mine erfaringer heller enn å gjøre samme dumme feil. Jeg vil gjerne snakke med deg, fortelle deg at det ikke er verdt det. Du kommer til å bli frisk tilslutt, og dess lengre i kjelleren du kjører kroppen nå, dess vanskeligere vil det bli å komme seg opp igjen, og vanskeligere å snu tankene eller tyngre å kjempe mot sykdommen. TRO MEG – det er ikke noe du ønsker.

NEI: det er faktisk ikke gøy å sitte igjen med beinskjørhet, skader som gjør at du ikke alltid kan løpe om du vil det, muligheten for at du ikke lenger kan få dine egne barn, forstyrret hjerterytme osv.. lista er desverre lang. Spiseforstyrrelser er faktisk en dødelig sykdom om den går for langt. Over 5% av de med sykdommen dør av den, og ved lang varighet (over 5år) øker faren for en tidlig død med over 7 ganger i forhold til normalen. Jeg VET hvor vanskelig det er å ta til seg disse tingene når de bare skrives, eller fotelles objektivt til deg av pårørende eller behandlere, men prøv å tenk over det. Ta kontakt med noen som har slitt med sykdommen (jeg er her om noen vil snakke!) og hør på deres erfaringer. Det vil mest trolig gjøre et større intrykk, og dere kan i tillegg diskutere ting som kommer til å bli vanskelige i tilfriskningsprosessen, men jeg lover at det er lettere å prate med en du føler at forstår, som ikke dømmer deg og som du kan være 100% ærlig med.

Kroppen vår er faktisk det eneste vi trenger å leve med resten av livet, og det det minste vi kan gjøre er å gi kroppen noe av kontrollen tilbake. Ikke overkjøre kroppen med å trene når den skriker etter hvile. Ikke droppe å spise selv om jeg er sulten fordi jeg ikke har «fortjent» kaloriene den dagen. Ikke lese mer til eksamen når hodet dunker og trenger hvile. Hodet og kroppen er faktisk to sammenhengende deler, og ikke separate deler. Det går ikke ann å tenke at man skal bruke hodet til å kontrollere hva kroppen skal føle eller gjøre. Da vil kroppen etterhvert ta igjen med å stritte imot, treningen vil ikke lenger gi resultater, du blir deprimert, klarer ikke konsentrere deg, du blir syk og får skader.

Både du og kroppen din fortjener så mye bedre enn et liv styrt av kontroll og smerte. Du betyr noe for noen, og mange er glad i deg for den du er og ønsker kun det beste for deg! Selv om du sier til deg selv at du har dårlige egenskaper, er et dårlig menneske etc som gjør at du fortjener denne behandlingen tror jeg innerst inne at du vet at dette ikke er sant. Dette er ting sykdommen sier til deg, og du trenger å motbevise disse. Det er dødsskummelt og skulle prøve ut disse sannhetene, men du kommer til å oppleve at dette kun er ting du har sagt til deg selv, som ikke er reelle i virkeligheten, det tør jeg faktisk love deg.
Om du ikke klarer å tro på at du faktisk er et godt menneske og at du har mange dårige sider, er dette ting du faktisk kan gjøre noe med – du kan bli akkurat den personen du vil, men du trenger energi og engasjement for å klare det. Altså trenger du å kroppen å spille på lag, du trenger nok mat og hvile og du må begynne å øke troen på deg selv.

La fortid være fortid, dette er ting du uansett ikke kan gjøre noe med. Gi livet en mulighet – prøv å utfordre noen av ¨sannhetene¨ dine, og gi kroppen mer kontroll tilbake. Jeg skal ikke si at det er lett underveis på NOEN måte, men det er verd det når du stdig vinner kamper over sykdommen slim at du blir den sterkeste av dere!

  

 

Sommeren 2014 og vinteren 2015.

Dere ser kanskje ei smilende jente på alle disse bildene, men det innsunkne blikket, ¨gammeldamehuden¨ og utsikkende blodårer her er tydelige tegn på en kropp og et hode som som skriker ettter hjelp. Som er sliten av å kjempe og pines hver eneste dag. Definerte muskler, struttende blodårer, gode ord fra andre om en sterk dedikasjon og viljestyrke til trening – det er på ingen måte verdt å ofre livet for. DU fortjener også så mye bedre enn å fortsette sånn. DU fortjener å leve igjen uansett hvor dårlig person spiseforstyrrelsen sier at du er. Tørr å dele, tørr å søke trøst, hjelp og erfaring. Det er alltid noen som er der for deg når du tilslutt innrømmer for deg selv at du trenger hjelp, og vit at du ikke er alene om å ha det sånn!

 

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now