Join My Mailing List
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

VEKT, VEKTOPPGANG OG BMI SOM MÅL PÅ OVER- OG UNDERVEKT

September 23, 2016

15.august 2016

 

I helsenorge er det slik at vi måler og kategoriserer over/undervekt ved hjelp av BMI. BMI regnes ut ved å sette inn ens vekt og høyde i formelen   Altså tas verken anndel muskler eller fett med i beregningen. En kan altså være svært muskuløs, dermed ha en høy kroppsvekt siden muskler veier mer enn fett, men likevel vil BMI-kalkuleringen vise at en er overvektig, og dermed sees på som en med dårlig helse. En kan også ha lav muskelmasse, og en relativt høy fettmasse men likevell komme innenfor kategorien ¨normalvektig¨. Her vil nok ikke helsen på langt nær være så god som det første eksemplet, men dette fanges desverre ikke opp, og få tiltak blir igangsatt for å bedre helsen.
Heldigvis har fler og fler innsett hvor missvisende BMI kan være i forhold til å beskrive både overvekt og helse, og fler bruker mål som og tar med anndel muskel- og fett-masse med i beregningen, den generelle helsetilstanden, kondisjonstall, sykdom osv, selv om alt for mange fortsatt har tendensen til å henge seg opp i tallet på vekta, og tenke at dette er en fasit på hvor mye resultat  ¨jobbingen¨ med trening og kosthold har gitt.

Også i behandling av spiseforstyrrelser er BMI det vanligste målet for om en ses på som underveiktig eller normalvektig, noe som desverre ofte også påvirker helevensenets syn på om en er ¨syk nok¨ til behandling eller ikke.
Men når ble det slik at det står likhetstegn mellom det å være undervektig, og det å slite mest?

BMI går som sagt ut fra vekt og høyde. Få jenter/gutter med spiseforstyrrelser har lett for å henge seg opp i andres BMI, men en ser stadig at en sammenlikner egen vekt med andre, for å se om en er ¨tynn nok¨. Eller en fokuserer kunn på vektnedgang/vektoppgang når en vurderer egen progresjon og hvor ¨fornøyd¨ en har lov til å være.
Men vet du hva? Vekta er akkurat like missvisende som BMI´en. Vekta endrer seg ut fra blant annet hormoner, vanninntak, saltinntak, avføring og mange andre faktorer. Du kan plutselig oppleve å veie 2kg mer enn sist, med bare få dagers mellomrom, selv om du på ingen måte har spist nok til å legge på deg dette i reell vekt.

Jeg vet at den konkrete kontrollen over tallet på vekta er en trygghet, og at den nettopp derfor også er et stort hinder for mange for å bli frisk. Jeg har selv vært der!

 


Selv stoppet det konkrete tallet på vekta meg i å gå opp i vekt i flere år. Jeg ville gjerne bli frisk, men det å se de konkrete tallene endres ble bare alt for vanskelig. Løsningen ble rett og slett å kaste vekta, drite i de jævla tallene, og heller måle fremgang ut fra energi, humør, konsentrasjon, overskudd og lysten til å leve (for ja; den stiger faktisk i takt med at overskuddet og energien kommer på plass igjen, utrolig nok). Jeg vet jeg har gått opp mange kilo etter dette – det bekreftes av at jeg har måttet kaste alle gamle bukser som ikke lenger vi komme lenger enn til knærne, men når jeg ser alle fordelene vektøkningen har hatt på sikt er jeg aldri i tvil om at det har vært verdt de vanskelige stundene der jeg har følt meg helt jævelig med både magesmerter, oppblåsthet og angst for å ikke ha kontroll! 

¨Du tenker du har bestemt deg en gang for alle. Endelig er det din tur til å slippe ut av dette sykdomshelvette som styrer mesteparten av livet ditt. Endelig skal du få livet tilbake! I starten går det fint, du slipper opp noe av kontrollen, spiser litt mer mat, trener mindre utholdenhetstrening og om du trener er det faktisk styrke, slik som fysioterapeutene og legene anbefaler for at du skal bygge deg opp igjen. Men så går du på vekta. Den har gått opp 200g siden sist og du får HELT panikk. Alt blokker seg, og du begynner automatisk å stresse med hvordan du skal kvitte deg med dem. Øke treningsmengde, kutte ned på maten, tilbake i de nedbrytende rutinene dine¨

Men hva er det denne vektøkningen egentlig kommer av?
Etter lang tid der kroppen har fått for lite næring går den over i noe en kaller ¨sparemodus¨, forbrenningen senkes og næringsstoffene prioriteres til organene for å holde deg i live. Dett er kroppens overlevelsesmekanisme. Ofte ser en og at kroppen holder på all maten den får, og du vil kanskje ikke gå videre ned i vekt selv om du spiser ALT for lite. Når du da begynner å spise nok vil en annen overlevelsesmekanisme slå inn: kroppen lagrer all mat den får i starten, og holder på vann, noe som fører til at vekten kanskje viser et mye høyere tall enn det du har klart å gå opp i ¨reell vekt¨.
Hodet jobber også i mot deg her. Spiseforstyrrelsen vil hele tiden fortelle deg at du tvert blir tjukkere og dvaskere i formen, og det er utrolig lett å begynne å tro på disse tankene, slik at du overbeviser deg selv om at du faktisk føler deg både tjukkere og dvaskere enn for bare noen dager siden. MEN dette er bare en følelse! Jeg tørr å påstå at for en som har slitt med en spiseforstyrrelse ikkel klarer å slippe opp kontrollen så mye, og spise så mye mat at en ¨mister formen¨ eller går opp 2kg i ¨reell vekt¨ på bare noen få dager. Kroppen din kødder nå med deg, fordi du har køddet med den over alt for lang tid. Den holder på vann og mat fordi den er livredd for at du skal slutte å tilføre den næring igjen. Fordøyelsen fungerer heller ikke normalt etter så lang tid med ¨tomme tarmer¨, og du vil faktisk føle deg svært oppblåst og ha mye vondt i magen. Humøret vil også svinge til de grader, og du kan oppleve å bli irritert på de rundt deg for ingenting. Nei, jeg gidder ikke legge sjul på at det kommer til å være helt jævlig de første ukene, men jeg kan og fortelle deg at det kommer til å være verdt det når de positive konsekvensene av vektøkningen kommer på sikt.

Jeg skjønner det er lett å styres av frykten og alle de dårlige tegnene kroppen sender deg, og jeg vet hvor lett der er å falle tilbake i «tryggheten» og kontrollen sykdommen gir. Men prøv å utfordre frykten litt, se litt mer objektivt på vektøkningen. Er det ikke dette du egentlig vil? Er ikke egentlig målet ditt å bli frisk? Du vet jo at det innebærer å gå litt opp i vekt! Tallet på vekta bekrefter jo at du har kommet nærmere målet ditt (selv om sjansen for at du allerede har rukket å gå opp i «reell vekt» er minimal). Se heller på alt annet positivt det økte matinntaket, den reduserte treningen og ikke minst kontrollen fører med seg på sikt, selv om det tar tid før du kan kjenne på disse fordelene. Jeg kan garantere at du vil få mer energi, du vil få bedre humør, bli sterkere, bli mer engasjert i det du brenner for, få til det du bestemmer deg for fordi både kropp og hode spiller på lag med deg heller enn å jobbe mot deg og ikke minst vil meningen i livet, og følelsen av ro, og at du har det bra komme snikende.

Tilslutt vil jeg foreslå å kaste vekta en gang for alle, og heller finner andre målemetoder for å avgjøre både om hardt arbeid med kosthold og trening gir resultater og ikke minst andre målemetoder for å bestemme hvor fornøyd vi er med oss selv.
Uansett om vi da er overvektig og trenger å gå ned i vekt for å få en bedre helse, eller er undervektige og trenger å gå opp i vekt for å  få bedre helse – hvor trist er det ikke å da tenke at alt arbeidet med å enten gå opp eller ned i vekt har vært misslykket bare på grunn av at vekta ikke viser det vi ønsker fra dag til dag? At vi skal la vekta avgjør om dagen vår blir bra, om vi kan være fornøyde med egen innsats eller enda værre: fornøyde med hvem vi er?
Hva med å heller måle om kosthold/trening gir resultater ut fra hvordan du føler deg, om du har energi, om du løfter tyngre, løper raskere, har mer overskudd til å være sosial, at humøret er bedre, konsentrasjonen er bedre eller at du bare kjenner at kroppen og hodet fungerer? Hva med å heller bedømme hvor mye du er verdt ut fra hvor mye kjærlighet du kan vise andre eller hvor mye du faktisk får til når du har nok energi til å engasjere deg i saker du brenner for?

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now