Join My Mailing List
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

Hvem er du?

September 27, 2016

"I bunn og grunn burde du være mer bekymret for hva du selv mener om deg, enn hva alle andre måtte mene om deg"


 

 

 

Hele ungdomstiden min, og spesielt da jeg var syk brukte jeg all energi på å passe inn, og at andre skulle akseptere meg. Jeg måtte mene det andre mente, føle meg frem til hvilket humør de var i for å tilpasse både væremåte og det jeg sa for å få de i best mulig humør, og å sørge for at deres behov og ønsker ble tilfredsstilt til en hver tid.

 

Jeg trodde jeg at jeg ved å bli likt av alle andre skulle finne både meg selv og tryggheten på meg selv, siden dette var noe jeg følte at manglet, men det jeg oppnådde derimot det stikk motsatte. Jeg mistet meg selv, mistet grensene mine, mistet meningene mine og usikkerheten bare vokste - uansett om jeg stadig fikk bekreftet utenfra at jeg var både snill, pliktoppfyllende, sprek og smart. Jeg viste ikke lenger hva mine behov og ønsker var, hva mine meninger var, hvem jeg ville være, at jeg faktisk kunne si nei, eller være uenig med noen, og jeg følte mer og mer på at det jeg gjorde ikke hadde en betydning, fordi det hele tiden handlet om å gli med strømmen og plage andre minst mulig. Aller helst ville jeg forsvinne, for å være minst mulig til bry. 

 

Kjære jenter og gutter (og menn og kvinner), ikke gjør samme feil som meg å la andre gå over grensene deres for at du alltid skal please dem, mene det alle mener fordi det er lettest, eller alltid si ja for at alle rundt deg skal ha det best mulig. DU må også ha det bra og fungere for å kunne være en ressurs for de rundt deg. DU må også vite hvem du er, og like den du er for at du skal føle at livet har en mening. 

Du kommer ikke til å bli tryggere på deg selv om du fjerner det som gjør deg til den du er. 

 

Om du tenker deg om; liker du egentlig best de som er som alle andre, eller de som har noe særegent ved seg? Respekterer du, og inspireres mest av de som har egne meninger å står for dem, eller de som bare nikker og er enig med alle andre? Liker du best de som er ekte og viser både sine gode og mindre gode sider, eller de som alltid klistrer på seg et falskt smil og har det supert til en hver tid?

 

Det er en utrolig skummel, men også fin reise å skulle forme den personen en ønsker å være. Kanskje innebærer det at du gir slipp på personer du ikke lenger orker å bruke tid på at skal akseptere deg, men disse er vel kanskje heller ikke de du faktisk trenger i livet ditt for å komme opp og frem. 

Hvor heldige er vi ikke som bor i Norge og har alle disse mulighetene til å både være den vil vil og gjøre hva vi vil? Hvorfor bruke enda mer tid på å kaste bort alt dette når du kan ha det bra med deg selv og være lykkelig istedenfor?

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now