Join My Mailing List
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

Den evige kampen mellom vil, bør og må

September 29, 2016

24.april 2016

Jeg tror de aller fleste kan kjenne seg igjen i følelsen av å rives mellom hva en BØR og hva en egentlig VIL gjøre.

En føler at andre hele tiden har en forventning til hvordan en bør velge, hva en bør prioritere, hva en bør gjøre eller hva en bør få til for å være ¨vellykket¨. Det er fryktelig synd at alle hele tiden skal være så opptatt av å please andre. At vi ikke i større grad bare gjør det vil vil og er trygge nok på oss selv til at dette er bra nok. Selvfølgelig kreves det at vi alle følger visse retningslinjer og normer over hvordan vi bør oppføre oss for at samfunnet skal fungere, men jeg tror egentlig ikke alt alt vi tenker at vi bør gjøre for å gjøre andre fornøyd er nødvendlig for at vi skal bli likt eller akseptert.

 Jeg tror som sagt mange kan kjenne seg igjen i dette – og at dette er en ting som sliter oss ut i alt for stor grad. Men jeg håper også at de fleste er ¨sterke¨ nok til å motstå denne bør stemmen og heller gjør det en vil, hvertfall i blant. At en klarer å være fornøyd med det en gjør når en følger hva en har lyst til, og faktisk også å nyte både opplevelsene og resultatet av dette, fordi en kjenner seg sikker nok på hvem en er til å være denne personen, og å være fornøyd med dette.

 

Men hva når det også kommer en ¨MŨ inn i bildet som også skal være med å påvirke alle valgene du tar? En stemme som roper hva du MÅ gjøre, en stemme som overdøver både hva du vil og hva du tenker at er lurt. En stemme som er så sterk, at den tilslutt tar over livet ditt.

Et eksempel: 

¨Klokka er 06.30 en søndagsmorgen og du har akkurat våknet. Du ser at sola skinner utenfor, og ligger å prøver å legge en plan for dagen. Du kjenner at det du egentlig VIL gjøre er å ligge litt til i senga, sende en melding til en venninne om hun har lyst til å bli med på joggetur senere, men først har du lyst til å spise en lang og god frokost mens du leser litt artikler osv på nettet. Noe i deg sier at det du BØR gjøre er å i tillegg til joggeturen kanskje fått lest igjennom det kapittlet du vet at er pensum til morgendagens forelesning, eller i hvertfall få sett litt hva det handler om. Stemmen som sier hva du MÅ gjøre krever derimot at du står opp tvert, lager en frokost på x antall kalorier, leser i akkurat to timer før du tar på deg joggeskoa og løper minst to timer. Du kan heller ikke finne på å løpe med noen. Da kan du verken styre lengde eller fart, og ikke minst risikerer du at de syns du er treg, at alt du sier er bare dumt og at de aldri vil møte deg igjen. Det er an alt for stor risiko å ta!

Du kommer deg ut på joggeturen etter å ha lest eksakt to timer etter at frokosten ble inntatt, fordi så lenge må det gå slik at måltidene ikke blir for tette og du spiser for mye. I starten føles det kanskje ganske bra å løpe – du hadde jo i utgangspunktet lyst til å ta en joggetur, selv om du egentlig ville ta den med en venninne. Problemet er at du kanskje ikke hadde nok energi eller lyst til å løpe i to timer alene, noe du etterhvert begynner å kjenne på. Men igjen; folk liker deg jo sikkert mye bedre om du viser hvor disiplinert og sprek du er.

Du kommer deg igjennom de planlagte 2 timene, og føler deg litt mindre mislykket mot slutten – du klarte jo å gjennomføre! Like før du er hjemme ombestemmer plutselig ¨MŨ-stemmen seg igjen, det var vel og merke nødvendig at du løp så langt for å holde en form andre syns er akseptabel, men du må for all del ikke finne på å være stolt av det eller skryte til noen om det – da vil de bare tenke at du er unormal og like deg enda mindre. Da er det bedre at du sier at du har gjort noe helt annet som får deg til å fremstå mer som alle andre.

Du kommer deg tilslutt inn døra hjemme, og er egentlig ganske utslitt både av joggeturen og det evige tankekaoset – men for at du ikke skal kjenne at du ikke har det så kult befaler MÅ-stemmen at nå er det på tide med lesing igjen. Du skal jo tross alt ha en A på neste eksamen, og da må det jobbes. Dessuten er det en utmerket måte å på nytt avlede tankene om hvordan du egentlig har det, og dermed ikke la deg falle ned, være svak, begynne å gråte. Det har du gjort nok av.. ¨

 

I går spurte en av mine aller beste venninner meg om jeg ikke var sliten av å hele tiden kjempe mot meg selv? Å hele tiden vite hva som er det riktige å gjøre – hva du BØR gjøre, kjenne på hva du egentlig VIL gjøre, men at en annen stemme inni deg forteller deg at du MÅ gjøre noe annet.

Det er klart det er slitsomt, men faktisk er det enda mere slitsomt å føle at jeg ikke en gang får til dette. At jeg verken mestrer det jeg VIL, det jeg BØR eller det jeg MÅ siden disse hele tiden jobber mot hverandre og vil helt forskjellige ting og at jeg UANSETT skuffer en av disse og ikke får til ting bra nok UANSETT hvor hardt jeg prøver. DET er slitsomt det.

 

28. september - oppdatert verson:

Det er heldigvis en del måneder siden sist jeg virkelig kjente på denne må stemmen, men jeg husker det så alt for godt enda. Stemmen som ropte hvor lite jeg var verdt, hvor lite jeg fortjente, hvor hardt jeg måtte jobbe for å bli bra nok til at andre skulle bry seg, og at alle innerst inne ville hatt det bedre uten meg. Alle ritualer som måtte følges for at stemmen skulle bli litt mer fornøyd, men likevel ble det aldri bra nok. Den brukte å sette meg helt ut, styre meg til å gjøre ting jeg innerst inne viste at jeg ikke burde, men følelsene var så sterke.

 

HELDIGVIS er det mulig å ta kontroll over denne ¨m娠stemmen. Det er en kamp uten like å skulle overkjøre den, og jeg har grått mine tårer mens jeg både har ¨spist ulovlig mat¨ eller vært i ro mens tankene har ropt at jeg skal trene mer, MEN det er mulig. For hver gang du heller følger ¨vil¨ stemmen, og gjør det DU ønsker viser du spiseforstyrrelsen at DU har overtaket, og du er den sterkeste, og tro det eller ei; etterhvert demper ¨må¨-stemmen seg, og det blir lettere å lettere å nyte å gjøre det du faktisk ønsker å gjøre. 

 

I ettermiddag har jeg koser jeg meg med denne lille kompisen, selv om jeg helt sikkert kunne gjort mer ¨fornuftige¨ ting som å lese eller trene. Tidligere ville dette gitt meg både uro og dårlig samvittighet, men det er faktisk mulig å ta kontrollen tilbake, og starte å gjøre det du vil. Det er en kamp, men herrgud; det er så utrolig verdt innsatsen det krever! 

 

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now