Join My Mailing List
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

den økte tendensen til utbrenthet i dagens samfunn

October 6, 2016

Både samfunn og arbeidsliv har gått gjennom store endringer de siste tiårene. Dette stiller i sin tur stiller nye krav til både individ/arbeidstaker, og vi må tilpasse oss etter de nye kravene for å kunne skape et velfungerende samfunn og henge med på det globale markedet vi stadige er en større del av. I tråd med denne utviklingen avdekker studier en økt rapportering av utbrenthet i arbeidslivet (SSB.no), og en må begynne spørre seg hva denne økningen skyldes, før vi sitter igjen uten tilstrekkelig arbeidskraft for å drive organisasjoner og samfunn videre.
 Da utbrenthets-begrepet ble innført på 1970-tallet tenkte en at dette var en tilstand helsefagarbeidere eller omsorgsarbeidere kunne utvikle dersom deres engasjement i jobben ble for belastende over tid, på grunn av faktorer som for høyt press fra en selv, ledelsens effektivitets-press eller pasientenes forventning . Denne tilstanden ble karakterisert av kronisk fysisk tretthet i kombinasjon med en mental og følelsesmessig utmattelse, og økende avstand til pasientene (H. Freudenberger, 1974). I senere tid har en akseptert at utbrenthet også forekommer i andre yrker, og nyere definisjoner av begrepet fokuserer på ofte på tre dimensjoner i begrepet: emosjonell utmattelse, depersonalisering og redusert selvaktelse (Maslach, 1982; Leiter, 1989), samt at disse dimensjonene påvirkes av arbeidsforholdene en jobber i og/eller interpersonlige konflikter.
 Interpersonlige konflikter kan være så mangt, men studier på utbrente personer har vist at den utbrente ofte rapporterer om en følt rollekonflikt og rolleuklarhet i arbeidet (van Sell, Brief & Schuler, 1981), og i tillegg scorer høyt på målinger av følt stress i hverdagen (Matthiesen & Dyregrov, 1988). Rollekonflikter innebærer at en føler på en motsetning mellom kravene som stilles til en i de ulike rollene en har, og at en derfor ikke fyller kravene på en tilstrekkelig måte, for eksempel mellom rollen en har på jobben, og rollen en har som familiemedlem. Rolleuklarhet handler på den andre siden mer om en følelse av å være usikker på hvilke krav som stilles til en, eller hvilke annsvar en har innenfor en rolle, noe som gjør det vanskelig å fylle kravene. Stress kan beskrives ut fra for eksempel ¨krav-ressursmodellen¨ (Bakker et al, 2002) der en tenker at stress oppstår ved en følt ubalanse mellom stilte krav og kontrollen en har over de ressursene som kreves for å fylle disse kravene. Om en ser de tre faktorene det rapporteres om i sammenheng ser en at denne ubalansen mellom krav og evne til å fylle kravene tilstrekkelig er en fellesnevner for dem alle. Jeg vil derfor se nærmere på de ulike kravene som faktisk stilles til individer i dagens samfunn - både i rollen som arbeider, men og i rollen en har som familiemedlem og medlem av ¨det store samfunnet¨. Tilslutt vil jeg drøfte hvordan kravene i disse ulike rollene kan stå i konflikt til hverandre.

Mange peker på at mange samfunn er på vei inn i en ¨postindustriell fase¨ (Drucker, 1993). Slike samfunn kjennetegnes av at størsteparten av økonomien styres av kunnskapsintensive og tjenestestyrte virksomheter heller enn tradisjonelle vareproduserende bedrifter. Disse virksomhetene setter nye krav til arbeidsgivere både i forhold til engasjement/innsats, selvstyring av arbeidet og kreativitet, siden verdiskapingen her er et resultat av den enkeltes kunnskap. Kunnskapsintensive jobber stiller dermed også høyere krav til grad av utdanning og spesialisering hos arbeidstakeren, og en ser at fler og fler er ansatt i jobber de har stor interesse/engasjement for.
De kunnskapsintensive og tjenestestyrte virksomhetene har også en litt annerledes organisering enn tradisjonelle vareproduserende bedrifter, siden den enkelte i mye større grad har frihet til å jobbe både når og hvor en vil, og at de tydelige skillene på arbeid og fritid i ¨tid og sted¨ dermed viskes litt ut. Denne  ¨grenseløsheten¨  i arbeidet fører med seg et krav til arbeidstaker om å skape egne grenser mellom jobb og familie i større grad, noe mange desverre sliter med på grunn av egeninteressen de har for jobben. En ser tydelige tendenser her til økt bruk av hjemmekontor, men også at verdiene, holdningene og forestillingene som tidligere var forbeholdt hjemme tas med over i arbeidet (Thuen, 2004). Dette gjør i sin tur at en ikke klarer verken å legge fra seg familielivet når en drar på jobb, eller jobben når en drar hjem, og en er i større grad i flere roller samtidig, og til en hver tid.


 

 



 Det er ikke bare arbeidslivet som har endret seg de siste årene, men også både holdninger og organisering av samfunnet. De tradisjonelle kjønnsrollene har også blitt utfordret, og flere endringer har skjedd her siden industrisamfunnet dominerte. Hovedendringen må sies å være at kvinnen ikke lenger forventes å holde seg hjemme og ta ansvar for at ting skal fungere på familefronten, men fler og fler kvinner vektlegger karriere. Dette reflekteres i bl.a at antallet kvinnelige ledere øker sakte men sikkert (SSB.no) og at fødselspermisjon er relativt jevnt fordelt mellom mor og far, og flere fedre bruker fedrekvoten enn tidligere. Faktisk har vi her hatt en økning fra 2,3% i 1992 til hele 81% i 2001 (SSB.no). Det endrede kjønnsrollemønstret fører videre til en endret dynamikk i parforholdene, og kompleksiteten for å finne balansen mellom jobb arbeid øker betraktelig når både mor og far skal finne denne balansen både hver for seg, men også sammen. Flere unge rapporterer og om et sterkt ønske om å lykkes både på jobb- og familefronten, og det kan virke som om vi har økt kravene til oss selv i forhold til hva det vil si å være vellykket betraktelig. Nå er det ikke lenger nok å være ¨bare¨ en god mor, men du skal i tillegg til dette både gjøre karriere og gjerne både trene nært hver dag og engasjere deg i frivillig arbeid i tillegg. Mange kvinner nekter blant annet å senke kravene til å holde hus og hjem i lik stand som sine egne mødre, og tar ikke med i betraktningen at de også jobber en 100% stilling i tillegg. Kravene til foreldre kan også sies å ha blitt endret de siste årene. Det som tidligere var lek i gata har nå blitt til organisert idrett eller andre aktiviteter, og for at den organiserte aktiviteten skal fungere trenger en frivillige foreldre som stiller opp å tar ansvar for både planlegging og gjennomføring. På den andre siden fokuserer også mange på at skole/barnehage i økende grad tar over ansvaret for barna, og at barna tilbringer mer tid med lærer/barnehageansatte enn det de gjør med foreldrene. Medbestemmelsen i skolen har også økt, noe som fører til en økt forventning til at foreldre skal bidra, komme med innspill og stille i ulike verv, for ikke å snakke om å møte til foreldremøter og elevsamtaler. Det er lagt opp til at foreldre skal ha kompetansen til å hjelpe barna med skolearbeidet, noe som og krever sitt av kunnskaper - og at en må oppdatere seg på disse. I tillegg til disse endringene møter også mange av den arbeidende generasjonen økte krav til omsorg av eldre familemedlemmer etter at det har blitt mer vanlig at eldre er hjemme lenger under omsorg fra familien heller enn å plasseres på sykehjem, som en følge av eldrebølgen som er på vei inn (Thuen, 2004).
 

 




Vår kunnskap om både trening, kosthold og helse har også økt betraktelig de siste årene. Dette gjør naturligvis at vi ønsker å være best mulig også på dette, siden vi sitter med de kunnskapene som skal til for å få en bra helse. Vi krever av oss selv at vi både skal trene på spesifikke måter og spise på spesifikke måter. Turen på fjellet med barna er kanskje ikke lenger bra nok trim, siden vi har lært at yoga eller styrketrening er bra for oss, og vi må selvfølgelig finne tid til også dette i tillegg til turen. Matpakkene og middagene vi serverer barna og oss selv skal være både fancy og næringsrike, noe som krever både mer tidsbruk på å lage maten, og tid for å finne oppskrifter og å handle inn. Aller helst skal vi også ha tid til å lese både bøker og artikler slik at vi lærer enda mer om kosthold og trening!

 En siste viktig samfunnsendring jeg vil nevne er den økte bruken av sosiale medier og at kommunikativ-teknologi har blitt utviklet voldsomt de siste årene. Ikke bare skal vi være ¨på¨ hele tiden, ved å være tilgjengelig både på hjemmebane og for venner, men og for kolleger/jobb selv etter arbeidstid både på facebook, på telefon og på e-mail.I tillegg til denne økte tilgjengeligheten og lite rom for total avkobling legger vi i økende grad ut bilder av våre mer eller mindre perfekte hjem, veltrente kropper og luksuriøse ferieturer. Dette er med på å skape et ideale for hvordan vi tenker at enhvers liv burde se ut, og følelsen av å ikke strekke til eller å være bra nok preger nok mange. Mangelfull mestringsfølelse på flere arenaer vil trolig føre til redusert følelse av selvverd på sikt, og som nevnt er ¨redusert selvverd¨ en og en typisk indikator på utbrenthet (Maslach, 1982)

Slik jeg har prøvd å illustrere over lever vi stadig mer komplekse liv, og vi møter krav fra alle retninger, der alle krever sitt av både tid, fokus, psykiske, emosjonelle og fysiske ressurser. Jeg syns Thuen (2004) sier det fint når han sier at ¨krysspresset mellom arbeid og hjem avspeiler i stor grad den tiden og kulturen vi lever i¨. De økte kravene vi møter skaper ikke bare stress og urealistiske forventninger til hva vi kan klare hver for seg, men står og ofte i motsetning til hverandre, og gjør det dermed vanskelig for oss å balansere kravene i forhold til hverandre. Det beste eksemplet på dette må være kravene en møter fra hjem/familie og i arbeidet. Stadig flere rapporterer om vanskeligheter med å finne den berømte balansen, noe som ikke er så rart om en ser det i sammenheng med at stadig fler unge også ønsker å prestere på topp både på hjemmebane og i arbeid slik jeg nevnte tidligere. Det kan virke som om  vi ikke er villige til å innse våre begrensninger, at vi bare har en 100% total med ressurser som skal fordeles på ulike områder.  Om en ser slik på det er det faktisk ikke så overraskende at fler av oss blir utbrente. Å både skulle jobbe 12timer i døgnet, reise med jobben, ha et par timer med barna, et par timer med ektefellen, en time på kjøkkenet for å lage skikkelig middag, en time med husarbeid og gjerne en time eller to med hobbyer/trening sier seg selv at ikke er mulig for noen av oss. Døgnet har fortsatt bare 24timer, og det første vi kan gjøre for å slutte å slite oss ut slik vi gjør er kanskje å akseptere nettopp dette. Deretter kan vi flytte fokus over på hvordan vi mest mulig effektivt kan samkjøre de ulike områdene i livet, og kravene som stilles til oss her.

Tenk gjerne litt ekstra gjennom alle forventninger du kjenner på, og alle krav som stilles i de ulike rollene du har. Er det et område som betyr mer for deg å satse på er det nok riktig for deg å prioritere dette i økt grad, MEN da må du være villig til å la andre områder nedprioriteres litt. Ønsker du heller å være ganske god på alle områdene må du og tåle at du ikke presterer på topp verken hjemme, på jobb eller trening, men at det nest beste er mer enn bra nok! Prøv også å reflektere rund hvordan du kan skape mer tydelige grenser mellom jobb og hjem. Hva kan du gjøre konkret for å holde jobbrelaterte ting på jobben, og for å la problemene på hjemmebane bli der når du starter på jobb? Er det mulig å ¨logge helt av ¨ i noen timer eller en dag i uka? Ikke alltid være tilgjengelig på telefon og mail for jobbsamtaler? Kanskje til å med legge igjen sosiale medier og telefon hjemme et par timer og dra ut, enten i naturen eller på noe annet du syns er gøy eller som hjelper deg å finne roen?

 

 

 


 

En super øvelse for å bevisstgjøre deg selv her er noe så enkelt som å tegne et kakediagram der hele sirkelen utgjør din 100%. De ulike kakestykkene du deler inn i skal representere de ulike områdene i livet ditt slik det er nå, og størrelsen på dem skal reflektere tiden og innsatsen du legger i dem. Om det er vanskelig å vite er det supert å logge over en uke hva du faktisk bruker tiden på. Hvor mye jobb, hvor my tid med barna, hvor mye tid på trening, med venner osv.

 

Ser du nå at du kanskje er nødt til å redusere kravene på enkelte områder?

Er det noen kakestykker du kanskje ønsker å gjøre litt mindre, og andre litt større?

 

Tegn et nytt diagram der du deler inn tidsbruk på de ulike områdene om hverdagen hadde vært akkurat slik du ønsker deg. Ta med deg dette nye diagrammet i bakhodet når du senere kjenner at kravene fra alle kanter sliter deg ut. Du har tenkt gjennom hva du faktisk ønsker å bruke energien din på, fordi dette er viktig for deg. Ikke la den dårlige samvittigheten for å ikke være på topp på de områdene du bryr deg mindre om overskygge hvor bra du gjør det på de områdene du prioriterer. Og husk; vi er bare mennesker. Gjør du ditt beste kan faktisk ingen forvente mer!



REFERANSELISTE:

Bakker, A.B., Schaufeli, W.B., Demerouti, E., Janssen, P.M.P., van der Hulst, R. & Brouwer, J. (2000). Using equity theory to examine the difference between burnout and depression. Anxiety, stress and coping, 13, 247-268

Drucker, P. F. (1993). Post-capitalist society. Oxford: Butterworth Heinemann 

 

Freudenberg, H.J. (1974). Staff Burnout. Journal of Social Issues, 30, 159-165 

 

Leiter, M.P. (1989). Conceptual implications of two models of burnout: A Response to Golembiewski. Group and Organization studies, 14(1), 15-22

 

Maslach, C. (1992). Burnout: The cost of caring. Englewood Cliffs. NJ: Prentice-Hall 

 

Matthiesen, S.B. & Dyregrov, A. (1988). Burnout og jobbtilfredsstillthet sett i forhold til PPT-annsattes planer om å skift jobb. Tidsskrift for norsk psykologiforening, 25(1), 27-39

Thuen, F (2004) To liv på en gang - om jobb og familie, i Einarsen, S. og Skogstad, A (red.) (2012). Det gode arbeidsmiljø. Krav og utfordringer.2. utgave. Bergen: Fagbokforlaget.

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now