Join My Mailing List
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

Verdens psykiskhelse dag og fokus på depresjon

October 10, 2016

De siste årene har det blitt mer åpenhet for en del psykiske diagnoser som spiseforstyrrelser, angst og selvskading, men fortsatt er det mye uvitenhet og skam ute å går. I dag er det ¨worlds mental health day¨, altså en dag for å sette fokus på alle slags psykiske lidelser, og å tørre å være åpne om eventuelle problemer vi sliter med.
I min ideelle verden slipper vi å skamme oss over verken fysiske eller psykiske plager, og vi tørr vise at vi har dårlige perioder og sider ved oss selv, heller enn å til en hver tid skulle skjule de dårlige dagene og legge frem våre solskinnshistorier og sterke sider. Siden jeg har et ønske om dette kan jeg ikke gjøre det motsatte selv - å holde kjeft om det jeg skammer meg over, og nettopp derfor vil jeg skrive litt om depresjon akkurat i dag. 
  Kanskje er man ikke alene om å ha de problemene du opplever likevel? Kanskje andre bare er like redde som deg for å vise seg ¨svak¨ og å snakke om dem? 

Jeg har skrevet mye om spiseforstyrrelsene og hvordan en kan jobbe med å bli ¨frisk¨ fra disse (ta kontrollen over dem) her på bloggen. Jeg vet jeg kan stå inne for at det ER mulig å komme seg ut av disse, og jeg vet at jeg 95% av tiden har kontroll over de syke tankene her nå. Jeg vet hvordan jeg må tenke for å ikke falle tilbake i gamle mønstre, og jeg vet at min verdi på ingen måte avhenger av kropp, prestasjon og utseendet. At det ikke lenger er et alternativ å slutte å spise, eller bruke 80% av dagen på å forbrenne kalorier via trening når følelsene blir vonde. Dit skal jeg aldri tilbake, og det vet jeg at jeg også kan klare. Jeg vet jeg fortsatt spiser sunt og trener en del, men det er ikke lenger for å bli tynn, ha stålkontroll eller å straffe meg selv. Det er noe jeg gjør for å ta vare på meg selv, for å belønne meg selv og ha det bra, finne mestring og ro og å føle at jeg er sterk og at kroppen har det bra og fungerer slik den skal.

En ting jeg derimot har skrevet mindre om er depresjonen, og de aller mørkeste tankene. Tankene om at det ikke finnes en mening i der vi gjør, tankene om at det ville være så mye lettere å bare avslutte alt - og slippe dette slitet. Tankene om at verden ville vært et bedre sted om jeg ikke var i den, og tankene om at det ikke lenger er noen vits i å stå opp fra senga når jeg våkner på morgenen.

Jeg har enkelt og greit unngått dette temaet fordi de fortsatt skremmer meg litt for mye, og ikke minst fordi jeg skammer meg over det. Skammer meg over å ikke fungere som alle andre, over å ikke finne samme glede som andre i livet til en hver tid og over å slite med noe andre lett kan tenke at handler om at jeg bare er negativ, svak og ¨sutrer¨ når jeg egentlig burde ha det helt fint. 

 Depresjonen skremmer meg fordi jeg vet hvordan disse tankene slår meg helt ut, fjerner all livsglede og tro på at fremtiden skal bringe mye fint med seg. Det er lenge siden sist jeg kjente på dem, og jeg har vært inne i en god periode lenge nå, men tanken om at dette ¨mørket¨ skal komme tilbake å overbemanne meg igjen ligger stadig i bakhodet. Jeg skriver mye om det å jobbe bevist med tankemønstre for å skape en mer positiv tankegang, et bedre selvbilde, for å sette mer pris på det en har, og for å tørre å utvikle seg selv i tråd med egne verdier heller enn å alltid skulle fylle andres forventninger. Jeg er ikke på noen måte i tvil om at det å jobbe med rekonstruering av negative tanker, å jobbe aktivt med takknemlighet og bevisstgjøring av verdier har STOR effekt på ens livskvalitet, og at de fleste problemer en møter i livet kan håndteres på en god måte, så lenge en jobber med tankene. Men når det kommer til de virkelig tunge tankene i forbindelse med depresjon og angst føler jeg at disse teknikkene ikke er ¨nok¨ for å snu det. Eller - det blir vel feil å si at disse teknikkene ikke funker her, for andre klarer kanskje dette helt fint, men MIN erfaring er at jeg ikke klarer det, og dermed går jeg rundt og er redd for disse mørke tankene.

 

Jeg har selv gått på medisiner for depresjonene, og vet at disse er med på å dempe følelsene der og da - men hva gjør du når du skal slutte på medisinene og ikke har noe særlig verktøy for å takle de tunge tankene som ofte er der enda? Min løsning var en lang stund spiseforstyrrelsen. Det er lettere å kjenne på en konkret og fysisk smerte av å ikke spise, eller å overtrene selv med mange skader og vondter enn på de tunge tankene, og jeg kan på mange måter skjønne alle de som driver med selvskading når de sliter med depresjoner.

 

 

 


Når jeg har det så bra som jeg har nå (god periode) er det vanskelig å skjønne hvordan alt plutselig kan bli så svart og meningsløst. Når jeg jobber så aktivt med å både styrke selvbildet og være bevist over- og takknemlig for alt det fine jeg har i livet føles det både urettferdig og rart at noe kan komme å knuse både selvbildet og livsglede lett som bare det. Hvordan kan man stå mot dette? Jeg nekter å bruke spiseforstyrrelsen og kontrollen som middel for å takle det også denne gangen, så noen annen løsning må jeg klare å finne. Jeg merker jo når den sniker seg på, å vet at det å flykte fra tankene på ingen måte hjelper. Samtidig har jeg vært for redd for at jeg ikke har styrken til å stå i tomheten og smerten den gir, og det blir alt for fristende å bare å friste fra ubehaget så lenge det går. Jeg holder meg aktiv, fungerer på skolen, trener mye, jobber som jeg skal, er med på sosiale events og later som ingenting - så smeller det plutselig og jeg går helt i kjelleren og ønsker ikke lenger å leve. Jeg har vært der tre ganger allerede at alt er så svart at jeg ikke ser en annen utvei enn å gjøre slutt på alt, men HELDIVIS har jeg tilslutt bedt om hjelp til å komme meg opp selv, eller hatt fantastiske mennesker rundt meg som SER meg, og fanger opp dette, og tar vare på meg når jeg ikke klarer det selv.

 Jeg vet jo at det dummeste jeg gjør er å isolere meg når de tunge tankene kommer snikende, selv om det eneste som frister der å da er å isolere seg helt, gå inn i min egen lille boble der jeg bare ¨fungerer¨, leser, sover, trener og spiser, eller ligger alene på rommet og bare kjenner på hvor mørkt og meningsløst alt er. Men det er jo nettopp dette depresjonen vil - den vil ha meg for seg selv, slik at tankene kan bli enda mørkere og nedbrytende ved at jeg også kjenner på en voldsom ensomhet. Det føles kanskje ikke som om det hjelper så alt for mye å sosialisere seg der og da, du er fortsatt alene om tankene, hver natt når du ikke får sove, hvert minutt der det ikke foregår noe og du har tid til å kjenne på følelsene, men jeg tror likevel det er bedre å være alene ¨sammen med noen¨enn helt alene. Selv om jeg deltar er jeg jo ikke ¨med¨. Jeg sitter der fysisk, men hodet er på helt andre steder. Jeg ler kanskje om de andre ler, men jeg føler liksom ingenting. Alt jeg kjenner er en grå, tom, meningsløs og tung tåke som legger seg over alt. Jeg husker ikke lenger hvorfor jeg har lyst til å studere psykologi, hvorfor jeg gidder å trene eller hvorfor jeg liker å være med de rundt meg. Ting som normalt sett gjør at jeg overveldes både med lykkefølelse og engasjement, og ting jeg egentlig har lyst til å fylle all min tid med. Dette gjør det ekstra skummelt - hvordan kan følelser og glede bare forsvinne sånn?

Jeg vil ikke være hun negative eller kjipe, og merker at jeg skammer meg mye over depresjonene. Jeg vet at det er lett å tenke at det bare er en overdrivelse og et ønske om oppmerksomhet når man sier at man er deprimert. Kanskje er det også derfor jeg fortsetter å pushe meg selv til å fungere selv om jeg merker at depresjonene har vært på vei - jeg tenker rett og slett at jeg bare sutrer, og at jeg ikke har noen grunn til å føle meg nedfor. Alt ligger jo til rette for at jeg skal ha verdens beste liv? Og jeg føler jo også selv at jeg har det i de gode periodene!
 Jeg vil ikke oppleve å ikke bli trodd fordi at andre ser hvor bra jeg har det nå, og fordi jeg alltid holder maska på selv om ting ikke skulle være så greit som det er nå, men jeg vet og at det er en stor fare for at det skjer, og jeg prøver å akseptere at sånn vil det være. Jeg syns jo egentlig ikke at det er så rart, det er jo nettopp dette som er så vanskelig med psykiske lidelser; de vises ikke alltid utenpå. Så lenge jeg selv vet hvordan jeg har det, og føler meg trodd av de nærmeste får det være nok. Uansett håper jeg at min åpenhet rundt hvordan det kan oppleves å ha svært tunge psykiske perioder - men likevel fungere relativt bra ellers kanskje kan bidra til at andre føler seg mindre alene og skamfull om problemene, og at flere kanskje forstår mer hvor komplekse psykiske lidelser kan være. Mange assosierer jo depresjoner med selvskading og utallige selvmordsforsøk, men det trenger faktisk ikke ALLTID å være sånn for alle.

 

 

 

Jeg har ikke lenger lyst til at frykten over at depresjon skal komme tilbake skal få styre de gode periodene mine. At jeg ikke klarer glede meg 100% over dem fordi jeg er redd for en ny nedtur, eller å tenke at andre tror jeg bare har ønsket oppmerksomhet de tunge periodene tidligere - men egentlig har det helt fint. 
Her om dagen prøvde jeg å se det hele litt utenfra; selv om jeg vet at disse tunge periodene er forferdelig vonde har jeg jo kommet meg gjennom dem før, OG i periodene etter har jeg følt en mye større takknemlighet til livet enn tidligere. Kanskje er det da ikke så skummelt å tenke at det kan (og mest sannsynlig vil) komme slike perioder igjen om jeg VET jeg kan komme meg ut av dem, og at det kommer lysere perioder etterpå? Perioder der jeg kjenner på hvor fantastisk livet kan være - spesielt i kontrast med hvor mørkt det og kan være. Kanskje tanken om at det venter noe godt etter alt det tunge, etter alt det meningsløse kan bli mitt nye våpen til å takle det? At jeg bare må innstille meg på at livet skal være litt jævlig for en periode, men at det vil være verdt å stå i det fordi jeg vet det kommer mye bra etterpå? At det faktisk er mye "vits i" å holde skole, jobb og vennskap vedlike selv om jeg ikke finner mening i det der og da, fordi det da blir lettere å ta tilbake alt det fine når den grå tunge tåka løser seg litt opp? Jeg vet jeg har et fantastisk støtteapparat rundt meg, og jeg vet jeg og må tørre å bruke dem mer. Jeg hater å være svak og trenge hjelp, men jeg vet og at om depresjonen kommer å slår meg ut slik den har gjort, ja, da klarer jeg det faktisk ikke alene. Det er jo faktisk de rundt meg som er grunnen til at jeg fortsatt er her også nå, etter de andre gangene jeg har vært helt på bunn. Det var de som gjorde at jeg for det første ikke hadde samvittigheten til å avslutte alt, men også alle de som gjorde at jeg langt, langt inne ikke egentlig hadde lyst til å avslutte alt, selv om det utvilsomt hadde vært det letteste og beste der og da. Det at jeg har alle disse fine menneskene i livet mitt gir liksom livet mening uansett hvor tungt det føles der og da.

Fire små råd til deg som sliter med depresjoner og tunge tanker på slutten:
1. lær deg å kjenne igjen symptomene på når depresjonen sniker seg på
- hva endres både konkret i måten du er på (adferd) og i forhold til følelsene dine?


2. når du merker den kommer (og gjerne også ellers); vær bevist på alt du gleder deg over i livet, som du vet det er verd å kjempe seg gjennom de tunge periodene for. Gjerne skriv det ned og minn deg selv på det når depresjonen kommer!


3. bruk støtteapparatet ditt for det de er verdt, og snakk om det!
Vær åpen, og tørr å la andre ta litt vare på deg. Gi tilbake kan du gjøre når ting er litt lettere igjen.

4. ikke stopp opp og isoler deg
- fortsett med det daglige av skole, jobb, venner, trening og andre hobbyer. Hold deg gående, og det blir mye lettere å komme tilbake. - Ja, det er selvfølgelig lov å slippe seg ned å kjenne på det triste innimellom, men ingen tjener på å kjenne på alle de triste følelsene hele tiden og grave seg ned. Du trenger også å komme deg ut og skifte fokus.

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now