Join My Mailing List
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

mister oss selv på veien

October 16, 2016

Det er nå en gang sånn at vi er forskjellige. Enkelte trives med høyt tempo, mange nye bekjentskaper og utfordringer, og med å ha folk rundt seg store deler av døgnet.

Jeg liker også å være sosial, holde meg i gang med skole, trening, jobb og andre aktiviteter sammen med andre, men jeg trenger en del timer for meg selv, kanskje flere enn de fleste. Å Ikke forholde meg til noen, bare være. Ikke trenge å snakke, men heller bare tenke. Bare gå en tur, sitte å skrive og ha tid til å drømme, og mine egne prosjekter. Ja, jeg trives kanskje litt vel godt i eget selskap noen ganger.

Hvis jeg ikke får dette ¨pusterommet¨ blir jeg stresset. Tanken om at andre syns jeg er sær, ikke skjønner eller aksepterer dette behovet gjør ikke akkurat stresset mindre,og det gjør heller ikke tanken om at jeg gjør noe feil fordi det avviker fra normalen.


Siden jeg alltid har tenkt at andre vil tenke at det å trekke seg unna på denne måten er rart har jeg prøvd å heller følge strømmen. Jeg har prøvd å være en del av gjengen, være med på alt jeg orker, holde meg i gang til en hver tid.

Mine behov har jeg ikke tatt særlig hensyn til, og tankegangen har vært veldig svart-hvitt. Enten er jeg med på alt sosialt ellers kan jeg like gjerne isolere meg helt, siden ingen vil ha meg der uansett når jeg er sær og vil være alene innimellom ellers.

Maten og treningen har og bært preg av en slik tankegang. Enten gjør jeg alt riktig, ellers er jeg verdens verste og feiler i alt. 100% sunne matvarer, 100% dedikert i treningen. 

Utenfra har det og virket som jeg gjør det riktige og at jeg har stålkontroll. Andre har ofte kommentert selvkontrollen og viljestyrken min, og hvor ¨sterk¨ jeg er. Det de ikke har skjønt er at det ikke er jeg som har hatt kontrollen. Jeg har jo ikke vært sterk, men latt angsten overstyre meg. Angsten for at andre skal se ned på meg. Angsten for å skille meg ut. Angsten for å ikke være bra nok.

 

 

 

Det er mye snakk om at vi glemmer prosessen på vei mot målet når vi alltid jobber mot de store målene om å bli best. Middels er ikke lenger bra nok. Vi fokuserer for mye på hvor bra ting skal bli når vi når målene våre, og utsetter å leve frem til vi har nådd målet. Vi glemmer å se alt som er bra rundt oss på veien dit, fordi alt uansett skal bli SÅ BRA bare jeg klarer å ¨….¨.

I tillegg til dette jaget mot de store målene tror jeg faktisk ikke jeg er alene om å føle at jeg ¨mister meg selv litt¨ i prosessen. Vi mister tilliten og evnen til å kjenne på både våre egne behov og tanker om hvem vi er eller hvem vi ønsker å være. Vi  fjerner oss fra disse behovene eller tankene ved å hele tiden skulle følge bestemte tanker om hva som er riktig måte å være på, hva som er riktige treningsprinsipper eller dietter og ikke minst hva vi tenker at vi må gjøre for å please andre til en hver tid.
Ikke bare skal vi gjøre ting riktig, men vi må og passe oss for alt som andre tenker at er ¨feil¨ eller alt mediene fremstiller som ¨farlig¨ når det kommer til matvarer etc. Siden alle har ulike meninger om hva som er farlig eller riktig blir det etterhvert veldig mange regler å forholde seg til, og når vi ikke klarer å følge disse til en hver tid opplever vi å feile. Det hele blir etterhvert et stort kaos, og vi sliter oss ut. En kan på mange måter si at vi overstyrer både kroppen og hodet ved å ikke høre på behovene våre, og etterhvert vil vi miste både tilliten til kroppen og troen på at det vi gjør er riktig eller bra nok. Vi skaper på en måte en distanse mellom tanker og kropp, fjerner oss fra oss selv og tenker at vi skal fungere ganske mekanisk og rasjonelt, uten å ta særlig hensyn til våre følelser.

Hadde det ikke da vært mer fornuftig å begynne å kjenne på kroppen, finne hva som funker for deg, finne roen og faktisk føle mestring i det du gjør?
Er det ikke heller når vi tørr å gi kroppen tilliten til å stole på at dens signaler er riktige, å kjenne etter om det vi gjør funker eller tørr å utforske hvem vi er at vi er modige? Et det ikke da - når vi tar TILBAKE kontrollen fra angsten for å ikke være bra nok at vi er sterke?

Det blir jo en litt lavere terske for å ha det bra, og å være fornøyde med oss selv om vi ikke lenger setter  = mellom å feile og å skille seg ut. Om vi ikke lenger jobber mot kroppen og hodet, men heller jobber på lag med oss selv.
Kanskje er det og litt mindre skummelt å prøve å få det bedre om det er deg selv som kan avgjøre hva som er ¨bra nok¨ eller hva som funker, heller enn at dette til en hver tid skal være opp til enten hva andre måtte mene, eller hvordan du presterer/lykkes med andres tanker om hva som er riktig.
Det er faktisk bare du som kan avgjøre om du lykkes i å være deg.

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now