Join My Mailing List
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

Jenter som vet, men gjør det motsatte likevel

October 22, 2016

Jenter som ikke vet bedre
…. eller jenter som vet, men gjør det motsatte likevel, fordi de har andre ¨regler¨ som gjelder for dem enn for andre?
Jenter som faktisk vet hva som er det riktige å gjøre, men likevel lar seg styre av frykten for å legge på seg - og dermed gjør det motsatte av det de vet er riktig.

Jenter som tror at en vil bli i bedre form av å trene hardt flere ganger daglig, men venter flere timer etter trening før de spiser. Dropper frokost og forventer å komme på gymmet å bli sterkere likevel - selv uten energi til å løfte. Eller som kanskje spiser, men lever på et par proteinbarer, lomper og litt skinke eller magerkesam og frukt i løpet av dagen.
Jenter som aldri lar kroppen hente seg inn etter ei økt, fordi de drøyer og drøyer med å spise til kvelden for å ¨spare¨ på kaloriene så en ikke går over ¨grensa¨ den dagen.

Jenter som tror de jobber mot målet sitt med å bli sterkere med all treningen,men tror at det å trene  styrke 3 ganger i uka vil gjøre dem svakere, og kjører på med mange små styrkeøkter hver dag i tillegg til disse skikkelige øktene, noe som gjør at musklene aldri får den restitusjonen de kanskje trenger. Mellom alle de små øktene vandrer de enten hvileløst ute på tur for å forbrenne enda mer, eller tar ei ekstra ¨cardioøkt¨ på mølla. Aldri hvile å få.

Men vet du? ingen form for trening bygger muskler av seg selv. Alle typer trening vil først bryte ned musklene (katabol fase), MEN de kan bygges opp igjen og du vil bli sterkere/bedre form dersom de får tilstrekkelig hvile og næring i ETTERKANT av treningen (anabol fase).
Tilnærmet all forskning som presenteres i treningslære viser vel heller det motsatte; at en må gi kroppen nok hvile i etterkant av treningen for å bli i bedre form, og at kroppen trenger mat raskt etter trening for å sette i gang restitusjonsprosessene og oppbygging av musklene. Det er faktisk ikke uten grunn at toppidrettsutøvere er NØYE med å overholde hviledager eller alltid har med et restitusjonsmåltid rett etter ei treningsøkt.

Jeg har selv vært (og kan fortsatt fristes til å være) en av disse jentene. Men økt kunnskap om trening gjennom min bachelor i idrettsvitenskap/idrettspsykologi har hjulpet meg en del på veien. Jeg VET hvor vanskelig det er å kutte ned på treningen. Jeg vet hvor vanskelig det er å tørre å kjenne på de følelsene du stenger ute når du trener, at det er lettere å føle at en har ¨fortjent¨ maten om en har trent, og at mye av øvelsene og treningen en gjør handler om både tall og tvang.
Men vær så snill; ikke ødelegg deg selv og kroppen din slik som d
ette, du fortjener så mye bedre!


Prøv å oppsøk kunnskap som viser at det motsatte av de faktaene du lever etter er sant, slik at du får et litt annet syn på hva du driver med.
Og hvis du virkelig vil bli frisk: vær så modig at du tørr å teste å gjøre ting litt annerledes noen uker og se hva som skjer. Du må faktisk gjøre en endring om du skal bli frisk. Ja, det er vanskelig å redusere treningen, øke maten og takle følelsene som ligger under all treningen og kontrollen. Jeg skal ikke lyve; det er helt jævlig i starten, og det kommer og ofte tilbakefall. Det kommer til å komme perioder der det er fristende å takle alt annet vanskelig med å kontrollere mat og trening, fordi det har vært ditt ¨verktøy¨ mot det vanskeligste før. 

 

Jeg har kanskje fremstilt det som om det er lettere å bli frisk enn det faktisk er. At livet jeg lever nå er så sinnsykt bra hver jævla dag. Sånn er det ikke. 
Jenter kontakter meg å spør hvordan jeg har klart å komme dit jeg er i dag og om jeg har tips til hvordan prosessen blir lettere. Jeg kan anbefale flere av de kognitive teknikkene jeg har brukt for å bearbeide tanker, analysere dem og finne ut at sannhetene jeg har lagd for meg selv kanskje ikke er sanne (slik som at jeg har måttet trene mer å spise mindre enn alle andre for å ¨holde formen¨). Teknikker for å skape et mer positivt fokus både på meg selv og alt det fine jeg har i livet mitt. Teknikker en kan bruke for å faktisk klare kutte ned på treningnsmengden, øke maten osv. MEN til syvende og sist funker disse bare om en legger ned masse hard jobbing i tillegg og ikke minst har motivasjonen til å stå i alt det vanskelige. Det er ingen snarveier til å bli frisk, i starten er det stort sett bare masse tårer og redsel, og det føles på ingen måte verdt det å snu ting. Nettopp derfor gir alt for mange opp før de begynner å se effekten av det. Det er liksom lettere å tilbake i samme mønstre igjen - selv om en vet at en ikke har det bra her er det vertfall tryggere enn å utfordre sykdommen og kjenne på det intense ubehaget. 


Jeg er lei meg hvis jeg har fremstilt det som enkelt å bli frisk, eller at det er lett å holde seg på den gode siden av balansegangen.
Jeg vet faktisk ikke om det er mulig å bli helt ¨frisk¨, å få et helt uanstrengt forhold til mat og kropp igjen, men jeg vet at det er mulig å bli den som sitter med kontrollen. Å innse at en ikke kan bruke mat, slanking og trening som et middel for å få det bedre. At en finner andre verktøy til å takle de vanskelige følelsene og andre ting som gjør at du kan kjenne mestring og få troen på at du er bra nok. At en kan finne en balanse der en spiser fordi en kjenner kroppen fungerer best da, at en da har overskudd og energi til det en egentlig vil bruke tiden sin på heller enn å telle kalorier eller spise minst mulig. At en koser seg med mat sammen med andre, at mat ikke er skummelt men noe helt naturlig og noe en ikke må ¨fortjene¨ eller noe en bruker som straff ved å nekte seg å spise for den sags skyld.

Jeg vet og at det er mulig å komme tilbake dit at en trener fordi det er gøy, fordi det gir energi og mestringsfølelse og en følese av at en bygger opp kropp å helse heller enn å bryte ned. At en kan trene både mindre og lettere uten å bli i dårligere form av den grunn - faktisk stikk motsatt; en blir bedre fordi kroppen henter seg inn igjen, har energi og dermed både løfter tyngre eller løper fortere. At en kan tørre å høre på kroppen, hvile et par dager om det er det som trengs, uten å legge på seg eller være et dårligere menneske av den grunn. At du fortsatt kan være en ¨sporty¨ person selv om andre ting i livet ditt betyr mer og kommer foran trenningen.

 

Jeg kan også love deg at alle de gode periodene som kommer etterhvert er så sinnsykt verdt all den harde jobbingen. At tanken om disse periodene vil holde deg oppe når du har ¨tilbakefall¨ eller vanskelige perioder. Og at du etterhvert vil skjønne at det å bruke mat/trening som verktøy når ting er vanskelig faktisk bare setter deg enda mer tilbake, og gjør vanskelige perioder enda vanskeligere.

 

 

Jeg har i tillegg til SF slitt med depresjoner. Disse har jeg hatt både før jeg fikk SF, men og ¨underveis¨ med sykdommen. Spiseforstyrrelsen ble her mitt middel for å takle alle de mørke tankene, og på det verste en måte jeg tenkte jeg sakte men sikkert kunne ta mitt eget liv med. Den fysiske smerten med å overtrene og å ikke spise var ikke minst mye lettere å kjenne på enn de mørke tankene og meningsløsheten inne i meg.
Nå ha jeg en litt vanskelig periode med mange depressive og mørke tanker igjen. Det virker litt som om depresjonen ikke vil gi slipp, selv om jeg føler jeg har kontrollen over spiseforstyrrelsene.
HELDIGVIS har jeg endelig innsett at det å bruke mat og trening til å takle det, IKKE er veien å gå også denne gangen. Selvfølgelig kan det friste når jeg ligger tredje kvelden på rad i senga mi og gråter fordi livet er så meningsløst, eller at det kan føles som et alternativ når jeg ligger å leter etter måter å slippe å leve på. 
HELDIGVIS har jeg også fått oppleve en lang fin periode i sommer, der jeg hadde masse gode følelser og opplevelser, bygget opp selvtilliten, turt å drømme og funnet ut hva jeg vil drive med, turt å se for meg en fin fremtid og ikke minst innsett hvor mye jeg har å være takknemlig for. Nettopp dette holder meg oppe nå når det er vanskelig. Nettopp dette gjør at jeg ikke vil tilbake i SF-mønstrene fordi jeg vet hvor mye jeg har å tape. Nettopp dette gjør at jeg klarer å kjempe mot tankene om at jeg ikke vil leve lenger når det er som svartest - fordi jeg VET at det SKAL komme gode perioder om ikke så lenge. 


Som jeg nevnte lengre oppe; det er en kamp å både blir frisk, og å holde seg frisk fra en spiseforstyrrelse, men det er også så innmari verdt kampene og de dårlige periodene når du vet alt det fantastiske du har å leve for. Så til dere jenter som vil ha snarveier for å bli frisk: finn din motivasjon til å holde ut de dagene det stormer som verst. Det som gjør at du ønsker å leve, det du savner å ha tid og energi til, og det livet du kan leve om du ikke lenger bruker all tid å krefter på mat, trening og å bryte deg ned. DU er faktisk verdt den investeringen fordi DU, akkurat som alle andre fortjener et bra liv!

 

 

 



¨time only changes things if you move along with it¨

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now