Join My Mailing List
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

ikke bare du slanker du kroppen, men organene og hjernen og

November 22, 2016

Viste du at det ikke bare er fett- og muskel-massen massen din som krymper når du går ned i vekt, men at også mange strukturer i hjernen og organene ellers i kroppen mister et viktig fettlag når du går på strenge dietter over tid?
Eller du viste kanskje, men du bryr deg ikke, fordi du ikke tenker over hvilke konsekvenser det faktisk har? Eller at sykdommen har vokst seg for sterk til å snu det?

Mange er klar over de fysiske konsekvensene som hjertestans, rytmeforstyrrelser i hjertet, osteoperose, lever- og nyre-svikt, sterilitet osv ved anoreksi, og blant annet elektrolyttforstyrrelser, syreskader på mage og tenner i tillegg ved bulimi. Men viste du at også hjernekapasiteten din reduseres både mens du tuller med energibalansen, og at mange studier også viser at enkelte av strukturene i hjernen og skades på sikt? 
Nært alle studier peker på at nærmest alle kognitive funksjoner vil svekkes, både oppmerksomhet, hukommelse, evne til å skifte fokus, oppfatte sammenhenger, se helheten, evne til å planlegge, ignorere forstyrrelser, ta anders perspektiv og undertrykke impulser. Dette er en følge av at strukturer som hippocampus og cerebellum krympes.
Videre vil reduksjonen av fett rundt nervebanene i hjernen (myelinisering/hvit substans) gjøre at nervesignalene dine går saktere, og du sliter enda mer med å henge med i samtaler (som om ikke det å bruke 99% av tiden til å tenke på mat, hvor dum du er, trening eller hvor stygg du er ikke var nok). Det at hjernestrukturer som heter ¨capsula insula¨  og ¨amygdala¨ krympes gjør at normale reaksjoner på smerte, avsky, avhengighet og metakognisjon endres - ikke minst vil evnen til å kjenne på/komme i kontakt med egne følelser svekkes. Er det da rart at du blir deprimert? Når du kanskje ikke klarer å kjenne på glede, takknemlighet, engasjement, forelskelse eller kjærlighet slik som normalt?

Jeg vet at en stor del av sykdommen for mange er en evig kamp i ambivalensen. At en vet hva en burde gjøre, men at spiseforstyrrelsen sier at en må gjøre noe annet, og at det dermed aldri blir bra uansett hva en velger. Følger du spiseforstyrrelsen føler du deg svak som ikke gjør det du burde, men gjør du det du burde tar spiseforstyrrelsens regler og dårlige samvittighet overhånd. Den kan føles som en tapt kamp, uansett hva du velger rett og slett, og jeg skjønner at det letteste er å bare fortsette å lystre sykdommen.


 

 



Innerst inne så tror jeg likevel at du ønsker å bli frisk. Innerst inne drømmer du om å ha et ganske vanlig liv, med både jobb, venner, interesser og kanskje en familie. Kan ikke det være en motivasjon til å ikke ødelegge kroppen og hjernens funksjon mer enn ¨nødvendig¨?
SNU før det er for sent! Du trenger hukommelsen, oppmerksomheten, kunnskapen, kreativiteten, evne til å kjenne følelsene og en kropp som fungerer når du skal begynner å leve igjen. For du skal klare dette, jeg vet du kan vinne kampen hvis du vil det nok.

Jeg skal ikke lyve å si at det er bare å bestemme seg, så går det lett å jobbe mot et friskERE liv, for det er ikke lett. Det er faktisk den tøffeste kampen jeg har kjempet og enda kjemper til tider. Kanskje er det heller ikke mulig å bli helt kvitt sykdommen, MEN det er mulig å holde sykdommen i sjakk, og å være den som sitter med kontrollen. Finne måter å leve med den, der det ikke er sykdommen og tanker rundt mat, kropp, trening og tvil på din egen verdi som er i fokus, men heller andre ting du engasjerer deg i, og som betyr mer. Det er mulig å leve det livet du innerst inne drømmer om, selv om sykdommen ligger litt i bakhodet innimellom fordi DU er sterk nok til å ikke høre på ordrene den hele tiden gir. 
Du tenker kanskje det høres fryktelig slitsomt ut å skulle jobbe mot og kjempe hele tiden, men min erfaring er at det blir mye lettere med tiden.
Etterhvert, for hver gang du ¨vinner¨ og står i det vanskelige akkurat der og da, og gjør det du vet at egentlig er best for deg (ikke det sykdommen sier er det beste), vil etterhvert stemmen bli svakere, og kanskje også nesten fraværende til tider. Du vil gradvis klare å glede deg over ting, engasjere deg i ting og kjenne at du ønsker å bruke tiden på noe annet enn telling av kalorier, flere timer trening eller tvangshandlinger.
Nettopp da - når du finner noe som krever litt hjernekapasitet å drive med, enten det er studier, jobb, hobby, frivillig arbeid  eller å være sosial er du GLAD for at du snudde det så tidlig som du gjorde. Eller når du kanskje finner en mann og ønsker å stifte familie, da er du glad for at du snudde føre du ble steril, eller før hjernesenteret som styrer følelsene (amygdala) sluttet å fungere helt, slik at du fortsatt kan føle hvor godt det er at noen er glad i deg, eller hvor godt det er å være forelska.


 

 



Er det ikke verdt å gi livet et siste forsøk før det er for sent? For helt ærlig - det er ikke det livet du fortjener å leve du lever nå. Kanskje er det ikke et liv i det hele tatt.  

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now