Join My Mailing List
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

O jul med din glede - eller?

November 26, 2016

Kjære voksengenerasjonen 

Kan vi ikke slutte å snakke om at vi kommer til å legge på oss i jula, at vi ikke har godt av all julematen? Kan vi ikke heller snakke om at julekakene smaker godt og bringer frem gode minner, heller enn å snakke om at vi ikke burde spist den siste pepperkaka?
Kan vi ikke slutte stille så høye krav til oss selv om hvor fint, rent og striglet det må være hjemme før jula kommer? Kan vi ikke heller bruke tiden sammen, eller at dere faktisk har energi til å prate, smile og kose dere når jula kommer, heller enn å ha slitt dere helt ut med å ha vasket hus en måned i forveien?
Det er fælt å si det, men deres holdninger skyves etterhvert over på oss uansett om vi vil det eller ikke. Når dere sitter der med dårlig samvittighet fordi huset ikke er i perfekt stand og dere ikke ¨strekker til¨ formidler det faktisk til oss i yngre generasjoner en holdning om at ting burde være perfekt på det fleste områder for at det skal være ¨bra nok¨.
Jeg mener å huske at Jesus ble født i en ganske så skitten stall og at ingenting med denne fødselen var særlig perfekt - så la oss ikke glemme hva jula virkelig handler om, nemlig kjærlighet og nærhet til de vi er glad i!

 

Kjære media
Kan vi ikke slutte å legge ut tips om hvordan vi sparer på kaloriene i jula ved å droppe sausen eller potetene fordi de inneholder x antall kalorier? Er det nødvendig  legge ut konkrete tall på hvor mye kalorier den ulike julematen inneholder når en vet at dette kan trigge en spiseforstyrrelse? For ikke å snakke om
Kan vi ikke heller enn å komme med forslag til hva en kan finne på sammen hele familien i jula, eller å fronte alle de som bidrar til å gjøre en forskjell og hvordan vi andre kan gjøre det samme - der de kjenner på nærhet, varme og godhet, heller enn hvordan en trimmer bort ¨julekiloene¨ allerede før jula har startet?
Hvordan skal vi kunne klare å ¨leve i nuet¨ og faktisk nyte jula og øyeblikkene den byr på, når vi allerede nå fokuserer på hvordan vi skal begrense den mest mulig, eller sette tanker i hodet på folk som gjør at de går å har dårlig samvittighet for at de faktisk koser seg i jula?

Selvfølgelig skjønner jeg at mange i det norske samfunnet ikke har vondt at å bli litt mer bevisst over hvordan de kan ta sunne valg i hverdagen, og at mange ikke har godt av å gå opp flertallige kilo. De fleste vet jo at alle julekakene og julematen kanskje ikke er maten vi bør satse på å spise hver dag hele året, men de fleste vet også at det har lite å si på sikt om vi faktisk tillater oss selv å nyte maten og den ekstra kosen den lille uka julefeiringen varer. De som faktisk ønsker å vite eksakt kaloriinnhold i maten vil uansett klare å finne ut av dette, men vi trenger kanskje ikke å vie det så mye fokus? 

 

Jula er jo til for at vi skal kose oss, og jeg kan ikke skjønne hvordan dere klarer det midt oppi alt stresset og den dårlige samvittigheten for at alt ikke er ¨perfekt¨ hjemme, eller med alt fokuset på hvor "vondt" vi har av all julematen. Klarer dere virkelig å finne matroen og nyte denne tiden når det er sånn?

 

 

Jeg har ikke tall på hvor mange jeg vet at gruer seg til jul. Noen fordi de vet de kommer til å sitte alene store deler av julefeiringen, andre fordi de vet at foreldrene kommer til å drikke seg fulle og vil være ubehagelig å omgås med. Noen fordi de selv, eller noen de er glad i er alvorlig syke, eller nettopp har dødd. Noen fordi de må tilbringe tiden på flykt fra krig, på sykehus eller andre institusjoner. Ikke minst er det mange som gruer seg fordi livet føles vanskelig rett å slett.

Jeg har selv vært en av dem som  har gruet meg til jula i mange år. 

Det startet gjerne lenge før jul, men toppet seg da vi nærmet oss advent. Desember var alltid et hardkjør uten like. Ikke bare var det eksamen og mye stress som skapte en følelse av å aldri være bra nok, men i tillegg skulle jeg og øke treningen betraktelig, kutte mer på maten for å kanskje ha skapt et stort nok kaloriunderskudd over tid til å kunne spise litt julemat og ikke skuffe familien når jeg kom hjem.

Hvordan jeg skulle få skvist inn mest mulig trening og lure meg unna flest måltider. Hvordan jeg kunne lyve til jeg trodde det selv, om at jeg hadde spist mens de var ute av rommet (som om noen rekker å lage mat OG spise den på 5minutter liksom) og hvordan jeg kunne forbrenne kalorier uten at de merket det.

Jula gikk mer eller mindre etter planen. Jeg sto opp midt på natta for å trene, listet meg ut, og satt klar ved frokostbordet da de andre sto opp. Kanskje hadde jeg spist en minifrokost for å holde ut dagen, mens jeg selvfølgelig sa til mamma og pappa at jeg hadde spist både det ene og det andre og ikke trengte spise med dem.
Juleselskapene med familien nektet jeg stort sett å være med på, fordi jeg viste det ville bli ubehagelig, og jeg kunne ikke la sjansen til å få trent nok en økt uten at noen merket det gå fra meg. Kanskje kunne jeg da vurdere ta noen skiver juleskinke når vi skulle spise julemiddagen senere på kvelden, slik at jeg ikke skuffet de rundt meg enda mer, eller at de så hvor håpløs jeg var. Resten av middagen gikk glatt ned under duken til hunden som var svært lykkelig for så mye god mat, eller ble gjemt unna andre steder. 

 

Herregud for en avmakt de nærmeste må ha følt på. Tenk å sitte der å høre hvordan jeg løy, men samtidig være så redd for å skyve meg bort, at jeg ikke ville komme tilbake neste jul om dere gjorde "motstand" mot mine rigide rutiner og planer. Dere trøstet meg, tilrettela og gjorde alt i deres makt for at jeg og skulle få ei fin jul. Likevel behandlet jeg dere sånn. Likevel ble eneste fokus i jula å komme seg gjennom, slik at jeg kunne tilbake til Oslo å bryte meg selv enda mer ned. Der bare jeg var alene med kontrollen. Kanskje kunne jeg bare forsvinne helt der nede, så slapp dere alt styret neste jul.

 

 

Jeg skjønner at jeg ber om vel mye forståelse nå (noe jeg alltid har fått av min fantastiske familie - men jeg vet at mange ikke har det sånn), men prøv å aksepter at det ikke er "bare" å skjerpe seg for en som sliter psykisk fordi det er det aller beste i julen.
Det siste jeg ville var at jula skulle bli sånn. Selvfølgelig ville jeg heller kost meg med familien på juleselskap, spist julematen jeg har så mange gode minner med, sett julefilmer med søsteren min og ledd av hovmesteren lille julaften heller enn å ikke være en del av dette fordi det eneste jeg tenkte var på å overleve jula, å spise minst mulig og trene mest mulig, men jeg klarte det ikke fordi jeg var SYK. 

Ikke at det blir det samme, men ingen sier heller at de som er syke av kreft må skjerpe seg for å ikke ødelegge den gode julestemninga. 

Selv om den syke kanskje ikke gir uttrykk for det, og virker opptatt med sitt ¨styr¨ kan jeg love at den dårlige samvittigheten spiser en opp på innsiden. Jeg vet med meg selv at det var like tøft å se hvordan jeg "ødela" for de andres hygge som å stå i alt styret med maten. Jeg vurderte seriøst å ikke komme hjem fra Oslo flere juler, fordi jeg heller ville sitte alene enn å se hvordan jeg ødela kosen også for alle andre, og jeg tror virkelig jeg ikke er alene om å ha følt/føle det sånn.

For de av dere som leser dette og er pårørende til noen som sliter med ulike former for spiseforstyrrelser, og ønsker å skape en best mulig jul for dem har jeg noen konkrete tips helt på slutten:

1. Åpne for å snakke om det, og vis at du ønsker å forstå hva som er vanskelig, og at du ønsker å gjøre det best mulig for den syke. Prøv samtidig å formidle at du skjønner at det ikke er vedkommendes feil at dette er så vanskelig, men at du forstår det er sykdommens kontroll som gjør det.

2. Tilby at dere kan finne på ting sammen (spille spill, se en julefilm etc) heller enn at familien kun samles i forbindelse med måltider. Kanskje kan dere og invitere gjester på spillkveld heller enn middag?

3. Gi rom for at det er lov for alle å ta seg en ¨time out¨ da det lett kan bli stressende å hele tiden skal forholde seg til hverandre. Behold heller den gode stemningen og roen med at det er lov å ikke skulle sitte oppå hverandre absolutt hele dagen men å sette av tid til noe som gir en påfyll av energi eller bare tid til å tenke og bearbeide alle følelsene.

4. Hvis dere skal i selskap eller liknende; spill på lag. Vær behjelpelig med å finne ut hva som skal serveres, hvem som kommer, hvor mye de andre som kommer skal vite om sykdommen og hva som skal svares på eventuelle spørsmål. Tilby en støttende hånd mens dere er der slik at en slipper å stå alene, og plutselig ende opp med å bli spurt i senk av en nyskjerrig tante.



 

 



Og for dere som sliter selv, og sitter der å gruer dere til alt julestyret vil jeg bare si at jeg skjønner dere, og har utrolig vondt av dere. Men dere skal i alle fall vite at dere ikker er alene om å ha det sånn. Det finnes kanskje ikke noen gode tips til hvordan det kan føles bedre, men jeg følte i det minste at det å være åpen om det hjelp meg! Prøv å snakk med de nærmeste om hva det er som er det aller vanskeligste, og gi de tips til hvordan de kan hjelpe deg med å gjøre det litt lettere. Kanskje trenger ikke godteriskåla alltid stå fremme, men heller bare når det er besøk eller dere skal kose dere litt ekstra, fordi mange som sliter med overspising eller bulimi trigges av nettopp dette? Eller at dere blir enige om at alle får ta det de vil av julemiddagen uten at det skal kommenteres eller sendes blikk, slik at dere alle er mer avslappet rundt måltidet? Kanskje kan noen av de snakke med resten av slekta før dere skal på juleselskap å si at ting er litt vanskelig for deg for tiden, men at de ikke trenger å spørre om hvorfor du ikke tar av julekakene, eller prøver å presse på deg å spise noe du ikke vil?
Det viktigste i julen er faktisk ikke hva du klarer å utfordre deg selv til å spise, men at du får vært sammen med, og kost deg med de de er glad i! Da får det heller komme som en super bonus om du tørr å utfordre sykdommen med å spise noe ¨ulovlig¨ tenker nå jeg. Og helt til slutt; føler du deg helt alene, og ikke har noen å snakke med er jeg her, og vil gjerne snakke med deg, og det vet jeg og at mange frivillige organisasjoner som nettros.no og iks.no, kirkens nødhjelp osv har åpne linjer der de møter deg med forståelse og trøst - for de har faktisk møtt mange som sliter slik som du, for nei; du er ikke alene.

 

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now