Join My Mailing List
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

Når viljestyrken blir for sterk

December 8, 2016

Jeg har tidligere skrevet om at kontroll er en viktig del av en spiseforstyrrelse, og hvordan det er lett å henge seg opp i konkrete tall og regler, som en lever slavisk etter i hverdagen (http://www.fridaaustmo.com/single-post/2016/11/14/Du-trenger-ikke-forst%C3%A5-bare-akseptere-at-det-er-s%C3%A5nn)

En forklaring på dette er at vi alle har et behov for et positivt bilde på oss selv og når vi blir usikre på egen verdi velger vi å søke utover etter kontrete og objektive målinger for å bekrefte vår verdi (Rosenberg, 1979)

 

 

 

 

I starten av en spiseforstyrrelse (eller for de som står utenfor) er det kanskje vanskelig å skjønne hvor ødeleggende en slik kontroll kan være, og en kan oppleve det som at personen har en "viljestyrke" av stål. Jeg kan skjønne at det kan se slik utenfra, og lett å kanskje kommentere denne viljestyrken fordi en kanskje har skjønt at personen sliter, og vil si noe fint, eller at en på en måte beundrer denne ¨viljestyrken. 
I starten på spiseforstyrrelsen fikk jeg mange kommentarer på hvor disiplinert og flink jeg var til å trene og spise sunt. "Du er så sterk som alltid kommer deg på trening, aldri skeier ut". Dette trigget sykdommen så til de grader. Nå måtte jeg vertfall vise hvor mye kontroll jeg hadde, hvor "sterk" jeg var. Alt jeg ville var jo  nettopp det: være flinkere, være mere verdt, og å kunne kontrollere noe.

Nå, når jeg ser sykdommen litt utenfra ser jeg saken litt annerledes: jeg var virkelig ikke sterk, men heller utrolig svak og sårbar. Svak fordi jeg lot angsten for å ikke høre på spiseforstyrrelsen styre meg. Kontrollen var det heller ikke jeg som hadde - her var det sykdommen som satt med kontrollen over alle valg i løpet av dagen. Hvis jeg ikke hørte måtte jeg finne meg i å bli banket opp innvendig av den dårlige samvittigheten, noe som gjerne førte til mer sulting eller overtrening, fordi den fysiske smerten var så mye lettere å takle enn det psykiske kaoset inne i meg.

 

Det er en stund siden en slik kontroll styrte meg som aller verst, men jeg husker det så alt for godt. Hvordan dagene besto av tall. Tallene på vekta og pulsklokka som avgjorde humøret og angsten. Maten og treningen som ikke lenger var kos og gøy, men besto ene å alene av tall. Et regnestykke som dessverre aldri gikk opp. Hvis jeg skulle ha forbrent x antall kalorier, løpt x antall km eller trent styrke i x antall minutter måtte jeg gjøre det (eller gjerne mer), UANSETT. Ingen unntak. Om tallet på vekta viste bare 100g mer enn forrige dag da jeg veide meg på morgenen, eller at buksene føltes litt strammere enn dagen før var hele resten av dagen ødelagt. Grammene måtte av og dagen gikk med på en ekstra trening og enda litt mindre mat. Hvis jeg hadde løpt 200m mindre enn planen måtte jeg løpe inn og ut av gata slik at det gikk opp akkurat slik jeg hadde tenkt, og hvis jeg skulle ha rosiner på grøten kunne det ikke være en eneste en for mye. Hvis ikke klokka viste at det daglige aktivitetsmålet var nådd på kvelden (og vel så det) kunne jeg gjerne gå et par ekstra ganger i trappa for at prosentene skulle stemme etter hva jeg hadde planlagt.
På mange måter vil jeg og si at tallene på vekta var det som tilslutt sto i veien for å bli frisk. Jeg var motivert på å gjøre en innsats i å jobbe med tankene og spise maten som skulle til for å komme meg opp i vekt, og var gjerne veldig motivert et par dager og var flink og fulgte opp jobbingen, men tvert det var dags for å veie seg, og jeg faktisk fikk se at tallene på vekta endret seg fikk jeg panikk, og gikk rett tilbake i gamle mønstre.

 

 


Jeg skal ikke si at det finnes noen enkel oppskrift på hvordan en blir kvitt dette behovet for å kontrollere tallene slik, men jeg vet  i alle fall tre ting som gjorde det lettere etterhvert for min del!

 

 

1. Kast pulsklokka (evt fitbit/aktivitesmåler)
- Beklager om jeg fornærmer alle dere tilhengere av aktivitetsmålere og pulsklokker fordi det er en fin måte for dere å kontrollere treningen på, og for mange også motiveres til å være mer i bevegelse (og vise frem på instagram i etterkant hvor ¨flink¨ dere har vært ;-), saken er bare den at for en som sliter med en spiseforstyrrelse kommer fra et litt annet ståsted. Her har en kanskje ikke godt av kontrollen klokka gir, fordi mye av det å bli frisk handler om å nettopp slippe opp på denne kontrollen. De konkrete tallene klokka viser er og VELDIG lett å henge seg opp i og å vurdere seg selv og sin verdi ut fra.
- Her (http://www.fridaaustmo.com/single-post/2016/09/23/NÅR-TRENING-MAT-OG-KROPP-BLIR-TIL-KM-TRENINGSTIMER-KG-GRAM-OG-KALORIER) har jeg tidligere skrevet om hvordan det som er et sunt forhold til trening sakte men sikkert kan gå over til å være et sykelig forhold. Jeg vil påpeke at det er svært individuelt hvor grensa for hva som er sykt, og hva som er et friskt forhold til trening her er veldig individuelt. Noen kan trene mye og aldri ha hatt et anstrengt forhold til mat, kropp og trening, mens noen kan trene mindre men at all trening likevel handler om tvang og å forbrenne kalorier. Her handler det om å se bak mengden for å se på tanken BAK treningen - altså hvorfor en trener. Handler det om lyst og treningsglede, eller handler det om å måtte fordi en skal kunne unne seg å spise diverse eller å gå ned i vekt? Jeg må og påpeke at det å trene et høyt antall timer hver dag over tid uansett ikke er særlig gunstig for kroppen, da du er svært utsatt for skader og sykdom når du ikke lar kroppen restituere seg nok mellom.

 

 

2. Kast vekta (både den du veier deg selv med og maten med)
- Finn heller en du er trygg på eller en behandler som kan føle med at du sakte men sikkert kommer deg opp på en normal vekt igjen, uten at du trenger å forholde deg til tallene. Jeg vet hvor lett det er å la dagen gå i grus, og tenke at all jobbing ikke er verdt det om vekta ikke er spot on i forhold til det du forventer deg, men det er nå en gang sånn at det finnes mange andre ting som og påvirker vekta fra dag til dag. Jeg følte det vertfall som en lettelse å slippe å la disse tallene styre humøret mitt eller hvor fornøyd jeg var med meg selv og jobben jeg gjorde med å bli frisk. Det å bli frisk handler jo like mye om å jobbe med hodet og de problemene som ligger under alt i tillegg til å gå opp i vekt!

 

 

3. Finn noe annet som betyr mer rett og slett!
- Finn noe annet som interesserer deg så mye at du ikke lenger ønsker at tallene og sykdommen er hovedfokus i livet ditt. Finn grunner til at du ikke lenger orker eller å fortjener å ha det sånn som dette og skriv dem ned!
- I denne (https://itun.es/no/2IpZbb.c?i=1000377946457) podcastepisoden av Pia og psyken det @ingeborgsenneset er gjest snakker hun litt om det å finne andre interesser som betyr mer. Absolutt verdt å høre på og bli inspirert av!

4. tenk litt over dette: hvis målet ditt er å bli frisk - når er det egentlig du er sterk? Er det når du fortsetter å tviholde på kontrollen, eller når du faktisk slipper den opp, og heller prøver å høre på hva kroppen trenger og hva du vil? 

Det er når du går mot kontrollen at du er sterk, og ikke når du lar den herje med deg slik den nok har gjort litt for lenge..

 

 

 

Jeg vet det ikke er ¨bare 娠 slippe opp den kontrollen som har hjulpet deg å mestre livet til nå. Det er ikke bare å stå å si til den du ser i speilet at du er fin eller at du har mye du burde være glad for hvis du er spiseforstyrret og deprimert. Det er ikke bare for noen med angst å gå ut blant mange folk selv om andre sier det ikke er noe å bekymre seg for. Det er ikke ¨bare¨ å begynne å spise mer og trene mindre, eller å slutte å overspise eller kaste opp hvis du har en spiseforstyrrelse.

Det krever mot å gå utenfor kontrollen, og jeg kan ikke si annet enn at det kommer til å være forferdelig i starten. Jeg både gråt, var redd, sint og frustrert de første dagene og ukene. Men det ble faktisk lettere etterhvert og føltes på en måte som en lettelse å "slippe" å måtte la disse tallene styre dagen lenger når jeg bare aksepterte at jeg hadde godt av å slippe opp kontrollen. Når du etterhvert får erfare at det ikke nødvendigvis skjer noe galt av å slippe kontrollen, men at du blir friere til å fokusere på det du egentlig ønsker å bry deg om. Det krever sitt å stå i det, men jeg lover deg at det er verdt det på sikt. 

Jeg har og hatt verdens beste støtte i familien, behandlere og gode venner rundt meg, noe som helt sikkert og var med på å gjøre det lettere. Men for at de rundt skal kunne hjelpe må du faktisk la de få ta del i de vanskelige tankene. Tørre å være åpen, selv om du skammer deg over at du tenker sånn eller gjør sånn.

Det er noe som betyr mer der ute enn den evige kontrollen og den onde sirkelen du lever i med sykdommen.Det finnes virkelig bedre ting å bruke viljestyrken på enn å hindre deg selv i å leve et godt liv rett og slett. Og ja; du fortjener, akkurat som alle andre å ha det bra, selv om tankene dine ikke alltid måtte mene det!



 

 

 

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now