Join My Mailing List
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

Hvem er jeg egentlig uten sykdommen?

December 15, 2016

¨Hvem er jeg egentlig uten sykdommen?¨

 

Akkurat det tror jeg at er et spørsmål mange av oss som har vært syke over flere år tenker på, spesielt når en skal komme seg ut av sykdommen og å finne ¨den friske versjonen av seg selv¨.  Jeg har vertfall gjort det utallige ganger i løpet av tiden jeg har jobbet med å bli frisk!
Det er så lett å la sykdommen definere hvem en er, og etter mange år der en ikke har ¨kjent¨ noe annet enn det syke livet, er det vanskelig å finne ut av hvem en er uten, og å se for seg hvordan et friskt liv ser ut. Når jeg etterhvert bestemte meg for at et liv med sykdommen på ingen måte var et liv verdt å leve ble det veldig vanskelig å finne tilbake til hvem jeg var. Lenge var jeg redd for at jeg ikke var noe annet enn sykdommen, noe som også stoppet meg fra å ¨tørre¨ å prøve å bli frisk. Nettopp denne ambivalensen mellom å ville bli frisk, men ikke tørre fordi en ikke vet hva som venter tror jeg faktisk ikke jeg har vært alene om å kjenne på - selv om jeg selvfølgelig trodde det der og da.


 

 

 

 

Ungdomstiden er ofte tiden der en skal finne seg selv, hvem en er, hva en står for og hva en vil få ut av livet, noe som kan føles som en overveldende oppgave for mange. Når en ikke føler at en finner ut av dette, at en ikke helt finner sine særtrekk eller generelt er usikker på om at den en er, er bra nok, blir det veldig lett å søke utover for å finne bekreftelse. Cooley sin ¨speilteori¨ forklarer dette ved at vi alle har behov for et positivt bilde på oss selv, og at vi måler oss selv ut fra hvordan andre ser oss, og bekrefter oss. Rosenberg (1979) beskriver at en i mangel på troen på den bekreftelsen en får, eller mangel på bekreftelse i det hele tatt vil søke utover for å finne mer objektive mål for hvem vi er, eller om det er bra nok, for eksempel ved å bli bekreftet for utseende, eiendeler eller prestasjoner.
Mulig det er en klisje at en ser seg selv gjennom andre, men jeg tror det er noe i det. Klisjeer er jo nettopp klisjeer fordi de faktisk har noe sannhet i seg, eller har noe folk kjenner seg igjen i!

 

Etterhvert som mange av de andre fant sin ¨rolle¨ i gjengen - en er den smarte, en er den morsomme, en er den pene, en er den kule, en den spennende og en den snille, klarte ikke jeg helt å finne ut av noe som ¨var meg¨ eller kunne definere meg. Jeg var ikke den smarteste, morsomste eller peneste, så da var jeg vel bare kjedelig da? Mindre verdt enn andre siden jeg ikke hadde noe ¨spesielt¨ med meg?

Idretten ble etterhvert en stor del av meg, og endelig var det noe jeg og mestret. Jeg hadde en viljestyrke av stål, og koste meg utrolig mye med treningen. Ikke minst følte jeg at jeg ¨hørte til¨ med folk som hadde mange av de samme interessene som meg. I flere år følte jeg at jeg virkelig hadde funnet den jeg ville være, det jeg ville drive med, men idretten tok også større og større plass i livet mitt, før det tilslutt bikket over og ble sykelig. Treningen var ikke lenger bare en viktig del av livet mitt - den var hele livet mitt. Jeg var ikke lenger hun aktive, glade og energiske jenta, men ble etterhvert både deprimert og utslitt av det evige jaget etter å bli bedre, raskere eller trene mer for å være ¨bra nok¨. Jeg ble etterhvert innesluttet og trakk meg tilbake, og det ble lett å etterhvert la sykdommen definere meg. Jeg var så sliten av å hele tiden skulle prestere, og om jeg var syk hadde jeg en unnskyldning til å være svak, til å ikke mestre noe, til å bli tatt hensyn til, og til å ikke ¨måtte¨ finne ut av hvem jeg var. Jeg kunne være hun syke, og i en periode føltes det både trygt og godt.


 

 




Som sakt var det veldig vanskelig å finne tilbake til hvem jeg var da jeg etterhvert innså at det syke livet på ingen måte var noe liv verdt å leve. For det først på grunn av utryggheten fordi jeg ikke kjente noe annet, eller ikke viste hvem jeg var uten sykdommen, men og fordi en stor del av meg hadde blitt borte mens jeg var syk - nemlig den treningsglade, aktive og energiske jenta jeg en gang var. Å vite at andre forbinder mye trening og en veldig sunn livsstil med å ikke ha ¨klart¨ å ha blitt helt frisk fra en spiseforstyrrelse har for meg vært veldig vanskelig.
  Jeg vet at mange syns det er vanskelig å tro på at jeg er frisk når jeg fortsatt trener som jeg gjør, at jeg har en jobb som innebærer trening, og studerer noe relatert til trening, og jeg skal på ingen måte påstå at jeg ikke har brukt treningen destruktivt de siste årene, for det har jeg så absolutt (noe jeg får kjenne på kroppen nå i ettertid, med både benskjørhet og andre varige skader). MEN trening og aktivitet har også hjulpet meg mye og holdt meg oppe de aller tyngste periodene. Å komme seg ut, komme seg i aktivitet heller enn å bli liggende og kjenne på alt det vonde tror jeg for meg har vært forskjell på liv og død. De periodene jeg har vært aller mest deprimert, følt meg verdiløs og bare har ønsket å avslutte livet har treningen fått meg til å flytte fokus, føle mestring og finne den lille følelsen av verdi og mening som har fått meg til å fortsette å holde ut.

Selvfølgelig mener jeg IKKE at en skal tviholde på treningen eller en sunn livsstil dersom dette kun handler om tvang, og bare er en stor del av sykdommen, men jeg mener at det er mulig å finne tilbake til en aktiv livsstil og mye treningsglede, selv etter mange år med en spiseforstyrrelse, og at ikke nødvendigvis er mindre frisk fordi en fortsatt liker å trene. Som jeg har skrevet før: det handler om tanken bar hvorfor en trener, men og at en finner en treningsmengde som er holdbar for kroppen over tid, og at kroppen ikke minst får nok næring til å bygges opp - heller enn å brytes ned av treningen.



 

 

Det er ikke alltid at det er fornuftig å se så mye tilbake, og å skulle leve fortiden på nytt. Det er kanskje ikke alltid det beste å tilbake dit en var før, eller å bli den en var før, og for meg ble det mer fornuftig å ettehvert spørre seg ¨hvem vil jeg være¨ og ¨hvordan vil jeg at livet mitt skal se ut fremover¨, heller enn ¨hvordan var jeg og livet mitt før alt dette?¨. De fleste av oss som vokser opp her i Norge er faktisk så priviligert at vi har de fleste muligheter åpne, så hvorfor ikke bruke dem? Tenk da, å starte med blanke ark, og forme det livet du ønsker å leve!

Jeg føler enda ikke jeg har funnet meg selv 100%, men jeg er nærmere enn jeg noen gang har vært.

Jeg vet vertfall at jeg ikke lenger ønsker å "bare" være Frida som har slitt med spiseforstyrrelser eller Frida som bare trener. Jeg ønsker fortsatt at idrett og trening skal være en stor del av livet mitt, men ikke at det skal VÆRE livet mitt. Jeg vil være mer enn det rett og slett, og vil at folk også skal forbinde meg med med andre ting, slik som "hun som bryr seg om andre" eller "hun som stort sett er snill og smilende¨. Faktisk er det også helt greit at jeg er ¨helt vanlig¨, så lenge andre ser MEG og den jeg er BAK sykdommen og treningen. Ser meg som hun som tenker litt mye og er litt vanskelig å forstå seg på til tider, men som vil alle rundt seg bare godt. Ser hun som lett lar seg engasjere (men blander seg i litt for mye). Ser hun som alltid prøver å gi alle en fair sjans, og ser etter det beste i dem. Ser hun som kanskje ler av det ingen andre ler av, men som vertfall stort sett prøver å snu ting til det positive. Ser MEG. 


Man trenger virkelig ikke være best i noe som helst. De aller fleste av oss er jo gjennomsnittlige, men mer enn bra nok fordi!

Heller enn å være best til ¨noe¨ kan en jo være best i å være seg selv? Best i å ha det bra? Best i å sette pris på de små tingene i livet som gjør dagene litt finere? Best i å gjøre det beste ut fra de forutsetningene en selv har heller enn å måle seg opp mot alle andre?

Eller best i å bry seg, og vise omsorg for de en er glad i?

Ikke la frykten for hva som venter utenfor sykdommen stoppe deg fra å prøve å bli frisk - faktisk er det bare du som kan bestemme hvem du vil være, og hva som er ¨bra nok¨! Egentlig er det jo et utrolig spennende å ha alle muligheter til å forme akkurat den personen du ønsker å være, er det ikke?


¨Maybe it´s not always about trying to fix something broken. Maybe it´s about starting over and creating something better¨. 

 

 



 

 



 

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now