Join My Mailing List
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

Hva er det som stopper deg?

January 5, 2017

Du som meg har kanskje prøvd å endre en vane, et problem eller for eksempel tankemønstret rundt mat, kropp og trening. Funnet hva som motiverer deg til å bli friskere, hvilke konkrete endringer du vil gjøre i kostholdet, hvordan du skal endre treningsmengden og finne ¨balansen¨. Det går kanskje fint et par dager, så stopper det opp, og du føler alt blir vanskelig igjen.

Jeg vet hvor lett det er å gi seg, og bare tenke ¨jeg får det ikke til uansett¨ eller at ¨det er ikke verdt slitet¨, tenke at det er mer slitsomt å gjøre noe med problemet enn å leve med det, vertfall siden det sikkert ikke blir bedre uansett. Fokuset blir heller på hvor håpløst det hele er, heller enn å reflektere over HVORFOR du ikke klarer å endre vanen/problemet. 

 

Men hvor mye hjelper det egentlig å gjøre noe med problemet eller vanen om du ikke også gjør noe med roten til problemet/vanen?
Hva med å heller se på hva som skaper problemet, og hva som vedlikeholder tankene og følelsene dine rundt problemet enn å fokusere kun på hva konkret du skal endre?


I hvilke situasjoner er det det blir vanskelig enten å takle livet generelt, eller at tankene rundt mat/kropp og trening blir vanskelige? 

Når du er stressa? 

Når du er lei deg? 

Når du er ensom? 

Når du føler deg annerledes eller ikke får til noe?
Er det mulig å endre på noen av de faktorene som gjør deg stressa, lei deg, ensom eller gjør at du tenker negativt om deg selv?

Hvilke behov dekker maten/treningen/kontrollen? 

Fungerer den som en trøst fordi du er lei deg fordi du ikke liker jobben din? 

Fungerer den som en straff fordi du føler du er mislykka og ikke får til noe?
Kan du dekke disse behovene på andre måter? Eller kan også her grunnen til behovet endres?

Et anstrengt forhold til mat, enten det er overspising, bulimi, ortoreksi eller anoreksi handler som regel om noe helt annet, ofte andre behov som må fylles, eller en følelse av å ikke strekke til eller være bra nok på andre områder. Kanskje sykdommen bare er en liten del av deg i starten, men etterhvert som det eskalerer tar det og opp større og større plass i deg. Det er klart det blir vanskelig å ta bort dette, spesielt om du ikke fyller dette tomrommet med noe annet! Behovene vil fortsatt være der, og de må fylles. MEN det er mulig å gjøre det på andre måter enn med stålkontroll over mat og trening, og ja, det er mulig å finne trygghet i noe annet enn ved å ta kontroll over dette.

Kanskje kan du finne deg noe du interesserer deg for som skaper entusiasme og mestringsfølelse, slik at du føler at du både får til noe, retter fokus over på noe annet og finner livet litt mer meningsfullt?
Kanskje kan det å slippe andre inn, komme i nærere relasjoner med andre fylle behovet for anerkjennelse bedre enn det å sulte seg å overtrene, eller å trøste seg med å overspise?
Kanskje kan det å fokusere på hva som er dine sterke sider, og hva du kan gjøre for å bruke disse, gjøre at du begynner å akseptere deg selv mer og ikke får det samme behovet for å bevise for andre at du klarer alt?
Kanskje kan det å slutte å oppsøke urealistiske idealer (fordi dere mest trolig har helt ulike utgangspunkt og forskjellige liv ellers) gjøre at du senker kravene til deg selv, og  slutter å føle at du ikke strekker til, og at du dermed ikke trenger kontrollen til å bevise for deg selv og andre at du mestrer?
Kanskje kan det å flytte fokus utover, på menneskene rundt deg, på å oppleve øyeblikket her å nå, gi litt mer mening enn det å stadig skulle fokusere på hva du burde gjøre til en hver tid og på hvordan du skal klare å prestere på alle områder?


 

 



Jeg skjønner at dette ofte er vanskelige ting å både tenke på og gjøre noe med. Vi vil ikke være sårbare, vil ikke innrømme at vi egentlig er ensomme, føler at vi ikke er en god nok venn, søster/bror eller datter/sønn. Vil ikke innrømme at vi har dårlige dager, og at vi ikke alltid liker livet. Vi må jo på død og liv ikke være utakknemlige for noe!

For min del satt det lang inne å innrømme at ja, jeg er tidvis ensom,at jeg føler jeg er annerledes enn andre fordi jeg har isolert meg så mange år tidligere på grunn av spiseforstyrrelsen, og at det er vanskelig å skulle være som ¨alle andre¨ igjen. At det har vært mye lettere å sitte hjemme fredagskveldene fordi jeg er redd for å ikke ¨få til¨  det å være med ut og være sosial.
Jeg har jobbet så hardt for å skjule dette, og heller bevise for andre at jeg har det fint og at jeg får til alt. Ironisk nok har det å jobbe for å bevise for andre at jeg er frisk fra spiseforstyrrelsen og hvor bra jeg har det bare gjort at jeg ha blitt mer deprimert. Ved å skulle kompensere for det jeg ikke får til gjennom å bevise at jeg kan klare andre ting som å hjelpe andre som sliter hele tiden ved å være tilgjengelig til en hver tid (uten av å bli lei meg når jeg ser det ikke går så veldig bra med dem), å være åpen om sykdommen og blogge flere ganger i uka, i tillegg til studier, jobb, venner og livet generelt. Hallo, er det rart jeg stadig går på smeller? Er det rart jeg plutselig er så sliten at jeg tror jeg ikke orker mer, og bare ligger å gråter fordi jeg ikke vil leve i dette slitet? Ved å holde meg travel med det jeg burde gjøre, ved å være der for andre, ved å tenke så jævla fornuftig hele tiden har jeg skyvd unna de vonde tankene og følelsene som er med på å gjøre meg deprimert. Å hele tiden skulle jobbe mot disse tankene og følelsene gjør at jeg må jobbe ti ganger så hardt for å IKKE falle tilbake i dårlige og spiseforstyrrede mønstre igjen med maten og treningen. Jeg har kanskje klart å holde spiseforstyrrelsen i sjakk fordi jeg er så bevist på å ikke falle tilbake og bruker masse energi på å klare dette, men de depressive tankene har virkelig meldt sin ankomst denne høsten og vinteren.

Som nevnt i forrige innlegg er planen en litt annen for 2017. Heller enn å sitte å skrive friske tanker til andre, og bevise for andre at jeg har det fint skal jeg kjenne mer på at livet er fint. Komme meg ut å skape fine minner, kjenne at jeg lever litt mer. Tørre å ta mer vare på meg selv, heller enn å ende opp med å gå på store smeller. Liten tvil om at dette innebærer dette å senke kravene til meg selv, ikke bare på skole, men og at jeg må være til hjelp for andre, inspirere andre for å være ¨nyttig¨, men når jeg vet hva dette fører med seg er det liksom litt mer greit.
Selvfølgelig kan jeg enda ikke si med sikkerhet at det å åpne for å gjøre nye ting, slippe meg mer løs, senke kravene eller gi litt slipp på den skammen over å ¨være annerledes¨ vil gjøre at behovet for kontroll noe mindre. Eller at det å flytte fokus bort fra fortiden, og det som tidligere har gjort at de depressive tankene om at livet bare er et slit og at jeg ikke har særlig mange grunner til å leve, vil gjøre at disse forsvinner. Men jeg kommer vertfall ingen vei med å ikke prøve å gjøre noe, både med det som er med på å skape stresset, fraværet av mestring, og ikke minst ensomheten.


 

 


Albert Einstein sier det fint: ¨insanity is doing the same thing over and over again and expecting different results¨. 

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now