Join My Mailing List
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

Å stå på utsiden

March 28, 2017

Hvordan er det egentlig å være venn eller pårørende til en som sliter med psykisk sykdom?

Å spørre hvordan det går fordi en ønsker å hjelpe, men alltid møte et smil og ¨det går bra¨. 

Å spørre om å møtes, men å stadig få nei, eller avlysninger i siste liten. 

Å så gjerne ville gjøre det som står i ens makt for å hjelpe, å si de riktige tingene eller bare gi en klem, men å oppleve å ikke nå inn. 

 

Jeg har skjønt at man ikke kan kjempe kampen for andre, selv om en gjerne vil. Men det betyr ikke at det gjør mindre vondt å være den som står utenfor å ser på, uten å kunne gjøre noe som helst. 

 

Mange spør meg hva de kan gjøre for sine kjære som sliter. Hvordan snakke med dem? Hvordan nå inn til dem?

Her finnes ingen fasit, og mange av de som er syke vil reagere ulikt, uansett hvordan en prøver å snakke med dem. MEN mange trenger å bli sett, og mange trenger å kjenne at noen bryr seg, selv om det er skummelt at andre vet at ting er vanskelig. Jeg velger å tro at ingen egentlig ønsker å leve med en spiseforstyrrelse, men en trenger ofte hjelp til å komme over frykten med å miste kontrollen, eller å jobbe med det som vedlikeholder sykdommen.

 

 



Noen konkrete tips til hvordan en kan prøve å hjelpe en som sliter til å skape motivasjon for å bli frisk: 

1. Få den til å innse de langsiktige konsekvensene dette vil ha å holde på sånn, blant annet: redusert fertilitet og hormoner i ubalanse, forstyrret hjerterytme, elektrolyttubalanse (spes ved bulimi) og dehydrering, beinskjørhet, miste hår, svake negler, ubalanse i lever og nyrer, redusert blodtrykk og kroppstempratur, redusert hjernekapasitet/konsentrasjon, kaliummangel (spes ved bulemi) noe som videre linkes til depresjoner og andre psykiske lidelser.

2. Innse hvor mye sykdommen begrenser en og gjør at en går glipp av. Gjerne ved å sette opp en liste med fordeler og ulemper med å holde fast på sykdommen og å sammenlikne sykdommens ¨gode¨ og ¨dårlige¨ sider.


3. La den syke snakke med noen som forstår, som har vært gjennom det samme og som har klart og komme seg på den riktige siden av balansegangen. En som kan vise at en klarer å balansere vekten når en har normalvekt og ikke bare fortsetter å gå opp, at en kan få tilbake kontakten med gamle venner og å være sosial og nyte det uten dårlig samvittighet for å miste en treningsøkt, at en kan spise is eller kake en gang i blant uten at det har noe å si for vekta. At en kan finne mange andre av sine gode egenskaper og sterke sider, og andre og mye viktigere ting å bruke tiden sin på en å trene og kontrollere maten.
 

 


 

Jeg vet at det som mor, far, venn eller bare bekjent føles utrolig vanskelig å være den som setter ned foten eller tar tak i problemene. Jeg skjønner at de fleste vil unngå dette ubehaget, og derfor lar det gå. Jeg mener ikke at en skal trumpe gjennom å bare bestemme, fordi den syke må også være motivert til å gjøre noe med det. Samtidig betyr det ikke at du ikke kan tørre å ta det opp! Prøv heller å spørre hvordan de har det, og kom med eksempel på det du har oppfattet med endrede mat og treningsvaner, endret humør, isolasjon fra sosiale sammenhenger osv. Spør om det er reelt at du går og er bekymret og prøv også å ufarliggjøre det å slite litt i perioder ved å snakke om ting du selv, eller andre nære har slitt med.

Ved å gjøre dette åpner du opp for at den syke kan åpne seg og fortelle om det den sliter med når personen er klar for det selv, og dermed har motivasjonen til å ta tak i ting.

Ja, det kan ofte være en ubehagelig samtale å ta, det skal jeg ikke nekte for. Du kan bli møtt med både sinne, benektelse og forsvarstaler men du vil uansett sette igang noen viktige tankeprosesser hos den syke. Om du ikke slår gjennom første gangen dere snakker er likevel sjansen større for at du starter en bearbeidingsprosess og at den syke senere vil åpne seg.

Det er ikke kult å være denne personen som griper inn, men jeg tror jeg kan snakke for flere som har blitt friskere, når jeg sier at de personene jeg virkelig har opplevd at har brydd seg og de jeg er mest takknemlig for å ha i livet mitt nå er nettopp de som har turt å stoppe meg ,og har villet hjelpe meg nok til å gå gjennom det ubehaget det er for dem å være «den strenge».

 

Det er utrolig mange som har vært med på å utgjøre en forskjell, og som har hjulpet meg til å komme dit jeg er i dag, og uten disse flere av disse sin hjelp hadde jeg ALDRI tatt tak i ting og klart å jobbe meg dit jeg er nå. Evig takknemlig!

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now