Join My Mailing List
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

Du lurer kun deg selv

April 6, 2017

Jeg har mange ganger tenkt på hvordan jeg holdt ut hardkjøret jeg har påført både kroppen min og psyken min de siste årene. Hvordan jeg kan ha klart å tenke at dette er en ok å leve på, eller å «holde ut livet» på. Hvordan en på en måte romantiserer sykdommen, og finner trygghet i den kontrollen sykdommen gir deg og lurer seg selv trill rundt - selv om en bare tror at en lurer alle andre. 

 

Etter å ha lært litt mer om hormoner og hvordan kroppen fungerer rent fysisk, samt om ulike psykiske prosesser føler jeg at jeg er nærmere å skjønne hvordan en faktisk kan lure seg selv slik. Likevel har jeg enorm forståelse for at de som står utenfor sliter med å forstå den evige ambivalensen mellom å ville bli frisk, men og å søke mot eller gi etter for sykdommen og kontrollen! 

For meg har det på mange måter å lære mer om hvordan sykdommen fungerer, for så å klare å skille syke fra friske tanker, og å være bevisst på hvordan sykdommen lurte meg til å tenke annerledes tidligere.

Noen fysiske/psykiske forklaringer på hvordan sykdommen kan lure deg:

1. Adrenalin kan holde deg gående til tross for mange former for smerte. Kroppen vil her være i en «fight or flight mode» og forbereder seg på å legge inn en innsats for å bekjempe eller komme seg unna faren som liksom er der. Som syk vil vel dette være den konstante frykten for å kjenne på det som er vondt, og å la seg «falle ned» og ikke holde seg gående lenger.
Det at hjernestrukturer slik som amygdala som styrer følelse av blant annet avhengighet, avsky og smerte, slik at en ofte føler mindre smerte, men lettere føler på avhengighet og avsky spiller og en sentral rolle her.


2. En klarer til en viss grad å stenge ut følelser ved å hele tiden distrahere hjernen med andre ting. For eksempel planlegge hva som skal skje til punkt å prikke den dagen, hva du skal spise, når du må lese, hva du skal trene, telle kalorier osv. Trening i seg selv kan og være med på å ¨fjerne¨ de vonde følelsene ved at en har fokus på noe annet enn tanker underveis, eller at en opplever mestring på noe, til tross for at en føler at at ikke får til noe annet. I tillegg til dette fører og fysisk aktivitet gjerne til at hjernen produserer stoffer som seretonin (gjør at vi føler oss mer rolige og harmoniske), dopamin og endorfiner (gjør at vi kjenner lykkefølelse) og reduserer kortisol en tid etter at treningen er gjennomført (fører til en følelse av mindre stress og uro).


3. Du har det bedre om du beholder kontrollen enn om du slippe kontrollen, eller ¨avslører deg selv¨ ved å være åpen om det som er vanskelig. Du er redd at andre skal ta all kontroll fra deg om du vet det, og selv om du sikkert innerst inne vet at ting kunne vært bedre uten sykdommen, føles det verre tvert du prøver å gi slipp, noe som gjør det lett å gi opp tvert. Her er det ikke bare sykdommen som lurer deg, men det vil faktisk føles verre før det blir bedre. Det vil bli verre før du er over den værste ¨kneika¨, og før du begynner å kjenne på fordelene det er ved å leve friere. Ja, det er skummelt å faktisk faktisk tørre å kjenne på hva kroppen trenger. Om du er sliten og beina er tunge må du faktisk tørre å stå i ubehaget av den dårlige samvittigheten og ta en rolig dag heller enn å presse gjennom økta og bryte ned å stresse kroppen ytterligere, selv om det frister å la den dårlige samvittigheten styre deg.  Om du er sulten må du tørre å spise heller enn å tenke at du har spist nok den dagen etter ¨grensen¨ du har satt. På sikt vil derimot både uroen inni deg, og den enorme sultfølelsen stabilisere seg, og bli normal, slik at du ikke har det samme behovet for kontroll. MEN det tar tid, og en må være tålmodig. Samtidig er det SÅ verdt det på sikt.

4. følelsene og tankene knyttet til mat og trening, blir så fastgrodde at de kommer automatisk i situasjoner der mat, kropp, trening eller selvfølelse er involvert. Siden du assosierer enkelte typer mat med å legge på deg, eller med en vond skyldfølelse (på grunn av assosiasjoner til overspising eller bulimi), føler du deg tjukkere bare du ser maten, eller blir redd og uvel av tanken. Du har lenge tenkt at hviledager gjør deg lat, og er livredd for dette, og siden du er så sikker på at dette stemmer fordi det har vært din sannhet over lange perioder, lurer hjernen din deg til å se kroppslige forskjeller som på ingen måte er reelle.

 

Alle disse tankene og fysiske responsene kan holde deg gående en periode, men i lengden er selvfølgelig ikke dette holdbart, sel om en dessverre ikke skjønner det som syk. Kroppen vil til slutt ta igjen. Du går rundt med konstant stress i kroppen, mange vondter og småskader, er sliten, ukonsentrert og etterhvert deprimert.


 

 


 

For å redusere stresset og belastningen på kroppen må noen sette foten ned, når det har gått for langt. Noen må stoppe nedbrytingen før det går helt galt. Kanskje du er sterk nok til å ta dette valget selv – å bare bestemme deg for at nok er nok, og at du ikke vil ødelegge livet ditt eller deg selv på denne måten. Men tvert sykdommen har «satt seg» trenger en ofte noe som setter en stopper for det å holde på sånn. Pårørende som setter ned foten, innleggelse på psykiatrisk eller samtaler og oppfølging av psykolog eller ernæringsterapeut.

Selv har jeg erfart at det nesten er lettere å droppe ei treningsøkt eller spise mer eller annerledes dersom noen sier jeg må, heller enn at det er opp til meg selv. Når jeg har valget er det alt for lett å falle tilbake i gamle vaner, MEN det er et men her: jeg har måttet ville at andre skal hjelpe meg med å begrense, og ikke at dette har vært gjort mot min vilje. Jeg har måttet hatt et ønske selv om at dette skal gjøres for at jeg vet at det tar meg nærmere målet mitt om å bli frisk – men og turt å innrømme for meg selv at jeg trenger hjelp og støtte på veien.

Da psykiatrisk tok denne kontrollen mot min vilje, da jeg ikke var innstillt på gi slipp på sykdommen fordi jeg fortsatt så kontrollen over mat og trening som et fint verktøy for å dempe og takle følelser, og å øke selvtilliten virket dette bare mot sin hensikt. Jeg ble bare enda mer opptatt av å trene enda mer (i smug), lure unna mat eller gjerne spise alene slik at ingen så.

Man må altså skape et samarbeid mot det felles målet om at en skal få kontroll over sykdommen, der den syke må være motivert selv, ellers nytter det ikke. Hvordan en som venn eller pårørende kan prøve å hjelpe har jeg skrevet litt om i et tidligere innlegg, men kort oppsummert:  


Hvordan kan en snakke til den syke og skape denne motivasjonen da? Eller dempe frykten som i stor grad gjør at den syke holder fast i sykdommen og kontrollen?

1. Få den til å innse de langsiktige konsekvensene dette vil ha å holde på sånn, blant annet: redusert fertilitet og hormoner i ubalanse, forstyrret hjerterytme, elektrolyttubalanse (spes ved bulimi) og dehydrering, beinskjørhet, miste hår, svake negler, ubalanse i lever og nyrer, redusert blodtrykk og kroppstempratur, redusert hjernekapasitet/konsentrasjon, kaliummangel (spes ved bulemi) noe som videre linkes til depresjoner og andre psykiske lidelser.

2. Innse hvor mye sykdommen begrenser en og gjør at en går glipp av. Gjerne ved å sette opp en liste med fordeler og ulemper med å holde fast på sykdommen og å sammenlikne sykdommens ¨gode¨ og ¨dårlige¨ sider.


3. La den syke snakke med noen som forstår, som har vært gjennom det samme og som har klart og komme seg på den riktige siden av balansegangen. En som kan vise at en klarer å balansere vekten når en har normalvekt og ikke bare fortsetter å gå opp, at en kan få tilbake kontakten med gamle venner og å være sosial og nyte det uten dårlig samvittighet for å miste en treningsøkt, at en kan spise is eller kake en gang i blant uten at det har noe å si for vekta. At en kan finne mange andre av sine gode egenskaper og sterke sider, og andre og mye viktigere ting å bruke tiden sin på en å trene og kontrollere maten.

4. ufarliggjør det å slite ved å snakke om ting du, eller andre har slitt med tidligere.

5. Ta opp ting du har lagt merke til (endrede mat og treningsvaner, endret humør, isolasjon fra sosiale sammenhenger), og spør om det er endringer en har gjort bevist, eller som det legger en grunn bak at en har gjort.

Kanskje blir du her møtt med motstand og fornektelse, men du har i det minste prøvd, og mange tankeprosesser settes i det minste igang hos den syke. Hun/han vet at du er der dersom de skulle ville åpne seg senere, og det vet at du bryr deg om dem! 

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now