Join My Mailing List
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

nei, en kan faktisk ikke se hvem som har en spiseforstyrrelse og ikke

April 27, 2017

Da jeg leste denne artikkelen: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Nei_-du-kan-ikke-se-hvem-som-har-spiseforstyrrelser-og-ikke--Thea-Wolff-Kristensen-199191b.html fikk jeg lyst til å reposte et innlegg jeg skrev i sommer.

For nei, det er ikke slik at alle som har en spiseforstyrrelse er sykelig tynne, eller har et ønske om å være ¨fit¨. Mulig dette er starten på sykdommen for mange, men ofte handler det om helt andre ting. Ikke minst kan man være minst like syk av en spiseforstyrrelse uavhengig av hva vekten viser.


 

 



På bildet over ser dere kanskje en syk jente til høyre, og ei sporty og frisk jente til venstre. Men vet du hva? Jeg var akkurat like syk, og hadde akkurat like vanskelige tanker inne i hodet på begge bildene.
Her trengs det å sette fokus på tankegangen bak hvorfor en tar de valgene en gjør i forhold til mat å trening når en avgjør om en er frisk eller ikke, og ikke hvordan en ser ut.

Når tankene rundt mat, selvbilde, kropp og trening blir så vanskelige at de påvirker hvordan du har det, uansett om det er at du alltid føler deg dårligere og mindre verdt enn alle enn andre, eller at du  trener løping er for å forbrenne kalorier, fordi andre har fortalt deg at løping forbrenner mer enn å danse – selv om du hater å løpe, men elsker å danse.

Jeg vet at mange velger å ikke søke hjelp selv om de opplever dette som vanskelig fordi de er redde for å ikke bli trodd. Eller at andres ¨meninger¨ rundt hva det vil si å være syk med en spiseforstyrrelse gjør at en begynner å tvile på at en er syk. ¨Kanskje det er normalt å tenke sånn om mat og kropp? Kanskje jeg bare overdriver og at andre også tenker sånn? Jeg har ¨jo normal vekt og alt det der¨

Jeg tror dessverre at mange fortsatt har mange misoppfatninger når det kommer til spiseforstyrrelser, selv om mye kunnskap rundt temaet har økt de siste årene fordi mange sterke forbilder har gått ut og vært åpne om problematikken. Jeg klandrer på ingen måte de som har slike tanker jeg beskriver nedenfor – jeg vet at spiseforstyrrelser er en forferdelig ulogisk og vanskelig sykdom å forstå seg på for de som ikke har vært i samme situasjon selv. Dessverre er det også slik at enkelte av disse forutinntatthetene rundt sykdommen kan fungere som hinder for de syke som prøver å bli friske, men ikke tør å dele sine tanker eller søke hjelp fordi de opplever å ikke bli hørt eller forstått.

Jeg håper samtidig at jeg ved å gå litt nærmere inn på disse kanskje kan skape litt mer forståelse for de som ønsker det, og samtidig gjøre det lettere for de som er syke og opplever at tilfriskningsprosessen bremses av disse forutintatthetene.

 

1. spiseforstyrrelser handler om å ønske å bli tynn eller ¨fit¨

— Enkelte av de som utvikler spiseforstyrrelser starter nok med et ønske om å bare bli litt tynnere, litt sprekere, litt flinkere før dette tar helt overhånd og hele hverdagen går ut på å bli tynnest mulig eller mest mulig veltrent. For mange av de andre som utvikler en slik sykdom kommer fokuset på å være tynn ofte som et resultat av sykdommen heller enn en årsak til sykdommen. Hvorfor en utvikler spiseforstyrrelser kan ha utallige årsaker, men ofte handler det om en mindreverdsfølelse, å ikke strekke til på andre områder i livet, ikke ha kontroll over andre områder i livet, en følelse av at andre tråkker over ens grenser, og en ønsker dermed å ¨hevde seg¨ med å hvertfall ha kontrollen over noe så konkret som mat og trening. Studier viser og at de som sliter med å sette grenser for seg selv, ved å for eksempel alltid sette andres behov over egne, tillate andre å snakke nedverdigende til en, presse en tin handlinger en ikke vil gjøre etc, også har lettere for å utvikle spiseforstyrrelser. Spiseforstyrrelsens kontroll over konkrete faktorer som kalorier inn/kalorier ut, kilometer løpt, kg løftet osv blir en måte å kompensere for manglende kontroll på andre områder, siden du ikke føler at du klarer å kontrollere dine egne intim-soner ved å sette tydelige grenser.

Jeg kan bare snakke for meg selv her, men for min del handlet det å være tynn aldri om å se bra ut. Jeg viste at jeg så helt jævlig ut, men ønsket om å bli så liten at jeg forsvant var alt for stort til å snu det. Jeg tenkte at å slutte å spise var en fin mulighet til å sakte men sikkert fjerne meg fra livet, siden jeg på ingen måte hadde hatt samvittigheten ovenfor de som satt igjen etter meg, til å ta livet mitt på noen annen måte.

 


2. De som har en spiseforstyrrelse er undervektige 

Så mange fler enn vi tror sliter med både lav selvfølelse, et utrolig vanskelig forhold til mat/kropp/trening, men de opplever å ikke bli trodd på hvor vanskelig de har det fordi de har en normal vekt. Det gjør meg så trist å høre om de som virkelig sliter, emn som nektes behandling og opplever at andre ikke tror dem.

Har vi ikke kommet lenger enn dette? Har ikke kunnskapen rundt hva en spiseforstyrrelse egentlig handler om økt litt mer enn dette?

NEI, en trenger ikke å være sultet til døde for å ha det vanskelig. Og NEI, en trenger ikke vente til en er undervektig før en tar tak i problemene. Da kan jeg love dere at de er utrolig mye vanskeligere å snu, etter at en slik forvridd tankegang virkelig har fått fotfeste.

Jeg var selv livredd for å be om hjelp andre gangen fordi jeg da hadde en ganske normal vekt og tenkte at de ikke ville tro på meg da jeg sa jeg slet. Heldigvis ble jeg møtt av flinke fagpersoner dom vet at en spiseforstyrrelse er mye mer enn bare vekt her, men det er dessverre ikke alke som er så heldige som meg her. Det gjør meg både forbanna og trist å høre om de som nektes behandling fordi de ikke har lav nok bmi osv! Når en vet at det er bare 10% av de med spiseforstyrrelser som har anoreksi (som relateres til undervekt, MEN en trenger heller ikke her være undervektig for å slite), resterende har bulemi, overspisingslidelser og ortoreksi, og med disse diagnosene har en som oftest og en normal vekt.

3. Enten er en frisk, ellers er en syk.

Jeg velger å tro at enkelte klarer å bli helt frisk fra en spiseforstyrrelse, de klarer å bygge seg opp en selvfølelse og tro på seg selv som person uavhengig av ytre bekreftelse, og de slutter å fokusere på mat/trening og finner heller helt andre arenaer å rette fokus mot.

For andre er det ikke snakk om enten eller. For en del vil det her være et kontinuum for ¨mer eller mindre syk/frisk¨ der en hele tiden vil oppleve å ha veldig gode perioder, og noen dårlige innimellom. En blir aldri helt fri tankegangen om mat og vekt, men en lærer seg å ikke lenger la negative følelser styre hvordan en spiser eller trener, men finner heller andre måter å håndtere disse følelsene på. Den gode nyheten er derimot at det stadig blir lengre mellom de vanskelige preiodene, og at de gode periodene varer lenger og lenger!

I denne podcasten med  Linneá Myre som gjest hos ¨Pia og psyken¨(episode 17: https://itunes.apple.com/no/podcast/episode-17.-linnea-myhre/id1103952054?i=1000371224019&l=nb&mt=2) beskriver hun det å lære seg å leve med sykdommen ved å ta kontroll over den, og ikke lenger reagere på samme måte på de syke tankene på en veldig fin måte.


4. En er bare ¨den syke¨ 

Største misforståelsen for den syke er nok at om du er frisk vet du ikke hvem du er, og du kommer til å ha det like jævlig, bare være «feit» i tillegg. Du vet heller ikke hvordan du kan kontrollere følelsene dine eller å vise dine meninger for andre, siden sykdommen har vært utløp for dette til nå.

Dette gjør det svært vanskelig å både søke hjelp, og å faktisk ville bli frisk nok til å stå i de vanskelige periodene.

Jeg har tidligere skrevet om at det kanskje her kan være lurt å fokusere på å føre andre ting inn i livet (finne andre sterke sider og interesser) heller enn å bare fokusere på å fjerne det syke. (https://www.fridaaustmo.com/single-post/2016/09/23/SPISEFORSTYRRET-PÅ-HELTID-OG-KRITIKK-MOT-NORSK-HELSEVESEN)

 

 

 

 

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now