Du sa vi skulle nå toppen sammen
Likevel var det du som dro meg ned de få gangene jeg følte jeg mestret
Du sa vi ikke trengte andre
Likevel lot du meg være alene med ensomheten de dagene jeg var minst, svakest og trengte noen mest
Du sa vi kunne klare alt vi bestemte oss for
Ikke at du skulle bestemme over meg
Du sa vi var uslåelige
Ikke at du skulle slå meg ned igjen alle gangene jeg var på vei opp
Du sa vi skulle vise alle hvor sterke vi var, hvor flinke vi var
Likevel har jeg aldri følt meg svakere og mer udugelig enn med deg
Du ga meg kanskje en trygghet når verden raste rundt meg
Men det var også du som skapte mye av kaoset i utgangspunktet
Du lovte meg at ting skulle bli bra om jeg gjorde som du sa
Men så ble du aldri fornøyd
Alltid noe som måtte gjøres bedre, alltid noe som var feil
Du lovte så mye men holdt det aldri. Jeg ble aldri lykkeligere av å være flink, ha kontroll, gjøre slik jeg trodde at du og alle andre forventet av meg.
Du så at jeg gråt, at jeg var usikker, liten og svak
Likevel fortsatte du å rope hvor dum jeg var, hvor lite jeg fikk til, og at ingen egentlig var glad i meg
Aldri en liten støttende oppmuntring, bare høyere og høyere krav til å prestere
Hvilken venn er det som gjør sånt?
Heldigvis ikke en venn som får lov til å være del av mitt liv lenger (skrevet februar 2017)
