Join My Mailing List
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

Selvrealisering og prosjekt perfekt

March 20, 2019

Sammenliknet med tidligere generasjoner er dagens unge generasjonen med ¨alle muligheter åpne¨, og vi har i større grad en tidligere muligheten til å forme både hvem vi vil være, og hva vi bruker livet på. 
Men hva gjør alle disse mulighetene med oss?

Om en mestrer de mulighetene som er der, finner sin vei og opplever veien en går som meningsfull er det selvfølgelig fantastisk med alle disse mulighetene. Men hva med de som går seg litt vill? Som ikke helt finner sin vei og som sliter med å navigere mellom alle mulighetene? De som ikke næres på samme måte av å dyrke frihet og kreativitet, men som gjerne kunne tenke seg et A4 liv der det ikke er snakk verken om selvutvikling, å bli en bedre versjon av seg selv, utfordre seg selv til en hver tid eller å oppleve masse nytt og spennende. Det forventes nesten at de fleste skal ønske å hele tiden bli en bedre versjon av seg selv, men hva sier dette om å være bra nok for den en er? Misforstå meg rett når jeg sier at jeg vet at vi er heldige som har disse mulighetene, og at det i det heletatt er et tema å ha både tid og ressurser til å jobbe med å ha det best mulig. Jeg vil bare peke på at dette jaget om å hele tiden utnytte alle de fine mulighetene vi har, og kan være med et visst stress, og en følelse av å ikke være bra nok.

 

Med muligheter kommer ansvar, og med ansvar kommer gjerne frykt, skyld og skam om en ikke fyller ansvaret, eller lever opp til de forventningene en opplever indirekte  En har ansvar for å skape egen lykke, og gå egne veier, og en gjør noe feil om en ikke får til dette siden alle dører står åpne for å få det til. Når voksne sier at vi må sette pris på alle de åpne dørene og mulighetene, fordi de ikke hadde det slik er jeg på mange måter enig, men samtidig uenig. Selv om mulighetene er flere, betyr ikke det at det å ha det bra, eller å finne ¨veien til lykke¨ nødvendigvis er noe lettere. De menneskelige behovene for å høre til, og å være verdifull for andre er fortsatt de samme som de var for 100år siden. Men hvor mye tid og krefter bruker vi på å bygge nære relasjoner og å være sammen med andre nå, sammenliknet med tiden som brukes på å bygge karriære, fokusere på oss selv for å bli sunnere, flinkere, penere og få en bedre status?

Selvrealisering er kun den øverste delen av en typisk behovspyramide, men for at det skal gi mening å jobbe med dette behovet, krever det at alle andre behov som fysiologiske behov, trygghetsbehov og sosiale behov og tilhørighet er dekt. Det nytter ikke å snakke om at alle skal sette igang prosjekt selvrealisering og forvente å bli lykkelige av det, om de underliggende behovene ikke er dekt. Fasade, status, ytre prestasjoner og utseende vil her være med på å dekke behovene for selvrealisering, men fra hvilke kilder dekkes de sosiale behovene for kjærlighet, tilhørighet, tillit og trygghet? Og hvor mye skal en være nødt til å realisere seg selv før en er bra nok?

 

 

 

 

 

 

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now